Brasil!

San Paulo

Faa timer etter at jeg gaar paa flyet i Lima, lander jeg i San Paulo. Med meg har jeg haandbagasjen min, og jeg henter ogsaa den store blaa sekken fra bagasjebaandet.
Hovedproblemet i dag er tiden. Hva skal jeg bruke den til? Jeg har 12 timer for flyet mitt forlater flyplassen med kurs for Afrika.

Jeg tok meg en liten tur utenfor doren til det som viste seg aa vaere en av flere gigantiske terminaler i San Paulo. Der stod det flere busser parkert, men ingen taxi, og etter aa ha provd aa snakke med et par mennesker som begge bare snakket Portugisisk valgte jeg aa ta meg turen tilbake inn for aa finne en informasjonsdisk, fremfor aa taa en buss til et ukjent sted.

Informasjonsdisken forteller at det beste man kan gjore egentlig er aa bli paa flyplassen, siden jeg har saa "daarlig tid" og siden mulighetene for aa komme tilbake var litt dodgy.
Jeg hadde ikke tenkt til aa trosse det, saa jeg tok meg isteden en runde paa flyplassen. Enormt sted. Tydeligvis var den like stor som JKF flyplassen i New York, men med mindre og dermed storre terminaler. Innen jeg kom frem til innsjekkingsluka for South African Airways hadde jeg noksaa vondt i bena.

Ved luka faar jeg vite at den ikke egentlig aapner for kl. 13, saa da har jeg 4 timer paa meg ute i terminalen for jeg i det hele tatt faar sjekket inn. Den tiden ble brukt paa en pizzarestaurant, paa et farmasi der jeg klarte aa mime meg til at jeg ville ha malariamedisin, og en internetkafe som tok 10US$ for 1 time og ikke ville la meg lade noenting.

Etter innsjekkingen entret jeg den egentlig terminalen. Her hadde jeg ogsaa en del timer, men litt mer aa ta meg til. Som aa spise baguett og sitte i en mer komfortabel stol. Paa dette tidspunktet begynte jeg aa faa litt darlig med batteri paa telefonen. Telefonen min, en sony ericsson, har dessverre ikke en taletid paa lengre enn 2 timer med fullt batteri.
I lopet av mine timer paa stedet tenkte jeg aa ta en telefonsamtale. Jeg provde derfor aa benytte meg av et telefonkort som man kunne faa kjopt i en luke. Tingen var, bortsett fra at damen i luken snakket veldig begrenset engelsk, at de ikke tok kort i luken. Var det en minibank i terminalen? Neh.
Kunne jeg kanskje betale litt ekstra til noen av butikkene og ta ut penger paa den maaten? Neh.

Jeg fikk ikke ringt fra noe annet enn mobiltelefonen min. Det valgte jeg aa ikke gjore. Isteden gikk jeg til gaten og satte meg ned paa en stol, puttet handbagasjen under bena mine og hadde boken i hendene. 2 timer senere kommer forste kall fra gaten. Jeg har ikke haandbagasjen min.

I stor fart tar jeg den vanlige ruta rundt flyplassen. Sjekker alt av toaletter og steder jeg kan ha lagt den fra meg i et anfall av galskap. Finnes ikke. Jeg gaar opp til disken ved gaten og sier at hei, jeg har ingenting. Jeg kan ikke dra herifra.
Med en gang kommer gaten til liv med heftig portugisisk snakk, og et par minutter senere kommer det en sikkerhetsvakt og ber meg vise ham absolutt alle steder jeg har vaert i terminalen. Jeg tar ham med paa samme runde som jeg selv gikk, og vi ender til slutt opp tilbake paa gaten. Alle snakker portugisisk og jeg vet ikke helt hva som skjer for en mann i dress tar meg med bort til et vindu og peker paa bagasjen min som ligger paa rullebanen. - Altsaa ikke haandbagasjen, men sekken som jeg sjekket inn.

Jeg komfirmerer at det er min, og ser at en flyplasskar i bil kommer og plukker den opp. Jeg faar hore at jeg ikke kommer med paa flighten og at de lurer litt paa hva de skal gjore videre.
Jeg prover aa snakke med foreldre, men mobilen min hadde som nevnt frustrerende lite batteri. Jeg tror jeg fikk forklart situasjonen saann nogenlunde.

Flyet gaar og jeg staar fremdeles ved disken. Jeg er fremdeles ganske rolig. Og det var visst det som dro litt paa tiden, fikk jeg vite i ettertid. - Passasjerer som har mistet pass og billett skal skrike og lage leven, ikke staa stille.
10 minutter etter at flyet har forlatt flyplassen faar en av de ansatte ved disken inn en melding. De har tatt en tyv og han hadde med seg en svart sekk, som den som er etterlyst.

Tyven som stjal hadde visst vaert ganske opptatt. For han kom saa langt som til meg hadde han allerede vaert innom tax free'en. Der tok han med seg tobakk og sjokolade og gikk videre. Dette forte til at han fikk en politibetjent paa seg. Denne politibetjenten var bestemt paa aa faa saa mange anklagelser som mulig og paagrep derfor ikke tyven med en gang. Heller ikke da han stjal sekken min litt senere. Forst etter at flyet mitt hadde gaatt og tyven var ved gaten sin bestemte politimannen seg for aa handle og tauet karen inn.

Jeg faar sekken min tilbake med alt som var i den, og beskjed om at hvis jeg er heldig kommer jeg med paa samme fly, 24 timer senere. Men jeg kunne ikke forlate terminalen. Jeg sjekker inn paa et flyplasshotell som virket bestemt paa aa utnytte min desperasjon og tok seg godt betalt for et rom for natten.

Dagen etter var ganske kjedelig. Jeg satt for det meste aa leste boken min, som jeg etterhvert fullforte. Ingen paa flyplassen kunne jo engelsk, saa det var daarlig med folk aa prate med. Mobiltelefonen var nesten dod, og cash hadde jeg ikke. Jeg fikk en telefon fra Kilroy midt paa dagen som uttrykte en bekymring over at jeg ikke hadde dukket opp naar hotellet i Sor Afrika skulle plukke meg opp. Jeg forklarer situasjonen og faar beskjed om aa holde meg i naerheten av telefonen. Etterhvert dor telefonen.

Midt paa dagen skjedde det noe litt artig; Jeg ble selv tauet inn av et par sikkerhetsvakter som forteller at ansatte hadde lagt merke til at jeg var ganske lenge paa flyplassen og de lurte paa hvorfor. Jeg svarer saa godt jeg kan paa det, samt mange andre sporsmal om hva jeg gjorde i Brasil, og fikk deretter gaa tilbake til stolen min.

Heldigvis for meg fikk jeg naa en billett til flyet. Problemet mitt var bagasjen min. Hvor var den hen? Jeg spor ved gaten og de sier at den antakeligvis ble med flyet dagen for. Jeg sier at det er ikke mulig fordi jeg saa at den ble tatt ut og kjort vekk. Jeg faar beskjed om aa gaa paa flyet og isteden sende inn en klage i Johannesburg.

Som foreslaatt, saa gjort. Jeg klager i Joburg og tar transit flyet mitt videre til Cape Town, der jeg moter gruppa mi. 6 Nordmenn! 1 gutt og 5 jenter. Mer om turen kommer i neste innlegg, men for aa legge inn alle konsekvensene av Brasil i et innlegg;

Dagen etter faar jeg tilbake baggen min. Jeg ser for igjennom den, det jeg har savnet mest er jo rene klaer, og jeg sier meg fornoyd med at ingenting ser ut til aa mangle. Det var feil.
I en av tre lommeboker i baggen laa et VISA kort og et Mastercard. Disse var tatt med i hovedsak pga. sikkerhet, og at kortet jeg allerede bruker til vanlig begynner aa bli ganske slitt. Kjedelig aa staa igjen uten kort eller penger i Afrika.

At disse to kortene mangler faar jeg ikke vite for jeg kommer tilbake fra en kanotur i Namibia, en uke senere. Da har jeg faatt en melding fra banken som sier at mens jeg tydeligvis er i Namibia utifra VISA kortet mitt, faar de ogsaa inn transaksjoner fra Johannesburg med det andre kortet.
I alt ble ca. 36000 kr stjaalet fra kortet. I hovedsak ble kortet brukt i en elektronikkbutikk og i en musikkbutikk.

Jeg faar deler av pengene igjen paa forsikring, men mye tyder paa at det blir en egenandel, siden det hele startet med min uoppmerksomhet paa flyplassen i San Paulo.

Moralen i dette innlegget her er; Ikke stol paa noen naar du er ute aa reiser. Faar du sjansen til aa plaste inn bagasjen din paa flyplassen - Gjor det. Ikke ha verdifulle ting i bagasjen du sjekker inn.


E


---

Jeg har naa kommet trygt frem til Australia, der jeg har mott opp med familien og bor for oyeblikket hos Dianne, Mark, Graham og Astrid. Alt og veldig hyggelig og alt er bra.
Haaper aa faa tatt et surfekurs i lopet av min tid her i Perth.