Flere som har begynt aa klage paa manglende blogginnlegg.
Ute er det straalende sol, jeg er i Sydney og jeg har en ordentlig australsk kjottpai som bare venter paa aa bli spist, og saa sitter jeg her og taster. Thanks a lot.
N'eways. Afrika.
Jeg ankom Sor-Afrika og fant etter en liten stund en lille damen som skulle plukke meg opp. Hun veivet med en lapp der det stod "Haruboe" Det var ikke for jeg faktisk provde aa lese det at det gikk opp for meg at det var etternavnet mitt. Damen kjorer meg gjennom Cape Town til Drifter's Inn.
Cape Town er en fin by helt paa sydspissen av-Sor Afrika. Absolutt alt jeg har sett i Sor Afrika har vaert mye renere og ryddigere enn jeg forestilte meg. Naar man tenker Afrika kan man se for seg smaa barn med oppsvulmete mager og fluer i ansiktet. Ok, de er litt lengre nord paa kontinentet, men man forventer alikevel ikke aa finne byer som hadde glidd rett inn i etthvert vestlig land.
Paa Drifters moter jeg gruppa mi. Den bestod av guiden, "Trompie", 5 jenter og en gutt. Samtlige fra Norge, 4 av dem fra Oslo og 2 fra Tonsberg. "Ja, vel." var det forste jeg tenkte, ikke helt happy for aa skulle paa tur i Afrika med bare nordmenn, men de viste seg aa vaere en veldig alright gjeng, og vi kom godt overens.
Med en gang jeg kom gikk vi fort igjennom litt div. informasjon. Vi som turdeltakere pliktet oss til aa hjelpe guiden med hygeniske oppgaver i og rundt bussen, sette opp egne telt og mer eller mindre klare oss selv. Det var helt greit.
Etter briefingen dro vi til en vingaard der vi skulle vaere med paa vinsmaking og fikk sjansen til aa kjope dyr vin til billig penge. Etterpaa tok vi en kjoretur. Saa vaare forste, ikke helt ville, Zebraer paa denne turen. (De forste av svaert mange!) Vel tilbake i Cape Town gikk jeg ut for aa kjope litt klaer og en sekk. Jeg visste ikke om jeg kom til aa faa tilbake baggen min for vi forlot Cape Town, saa jeg var nesten nodt til aa forberede meg. Brukte noen lapper paa det.
Deretter spiste vi middag paa en restaurant ved havnen, og jeg laerte meg aa sette pris paa T-bone steak til 100 kr.
Dag 2 dro vi nok en gang ut paa en kjoretur. Denne gangen til Kapp De Gode Haap. Her gikk vi litt fritt rundt, jeg, Oystein og Camilla tok oss en snautur opp til fyrtaarnet og hadde god utsikt derifra. Hva dyreliv angikk saa vi her for forste gang en bavian. Vi hadde noen artige minutter mens bavianen angrep turister og snek til seg en varm lunsj. Vi saa ogsaa struts, og noen smaa, rare, brune skapninger som tydeligvis skulle vaere elefantenes naermeste slektninger.
Naturen finner paa mye rart.
Det fant vi ogsaa ut paa neste stopp der vi gikk ut paa en steinholme og fant en koloni med pingviner. Smaa skapninger som laa og badet i sola.
De maa ha en merkelig kontrast i livet sitt, da temperaturen i sola i Sor Afrika godt kan gaa over 40 grader, mens havet de lever i/ved er det iskalde Atlanterhavet.
Hele vestkysten til Afrika grenser mot Atlanterhavet som takket vaere havstrommer som driver kaldt vann direkte fra polene skjelden kommer over 10 grader ved strendene.
Ostkysten grenser mot det noe varmere Indiahavet, og det er paa denne siden at vannsport er mest utbredt i Afrika, til tross for at vaatdrakt fremdeles er anbefalt.
Etter pingvinene og en lunsj dro vi tilbake til hotellet og hadde et par timer der. Jeg fikk blandt annet igjen baggen min. Etterpaa dro vi ut for aa spise middag med en gammel kjenning. Martin fra Kilroy hadde vaert reiseagent for samtlige nordmenn paa turen, og var i byen med familien sin. Vi hadde en alright middag paa et sted med svaert oransje vegger. T-bone steak, 600g - 110 kr. Jeg liker Afrika bedre og bedre.
Trompie viste seg aa vaere lusen til aa spise Pizza, saa jeg bestemte meg for aa markere at jeg var glad i og trengte mye mat allerede for starten av og spiste pizza'en hans i tillegg.
I Afrika blir det skjelden kastet mat. Vi fikk det vi ikke spiste med oss i take away bokser.
Veldig fint system, siden boksene med mat gikk rett til de fattige og sultene utenfor.
Men som fremdeles til tross for at de var tiggere var hyggelige, og holdt seg for seg selv. Ikke paatrengende. Sor Afrika er et land med store kontraster i forhold til de andre afrikanske landene saann sett.
Det kommer vel litt ann paa hvor i landet du er. Verken Cape Town eller Joburg er av de fattigste strokene i Sor Afrika, men slik jeg opplevde landet der og da kunne det lett virke som landet noyt Norsk okonomi.
Etter disse to dagene i Cape Town dro vi for alvor ut paa tur med bussen var som minnet mest om en tank, og som jeg ikke fikk lov til aa kalle buss men maatte kalle truck for aa ikke fornaerme guiden. Mer om det i neste innlegg.
E
- Jeg vet at oppdateringer kommer litt tregt og uregelmessig, men jeg foretrekker aa leve mens jeg er her, saa faar jeg heller ta meg bedre tid til kanskje aa taste et par innlegg naar jeg kommer hjem for fullforelsen sin skyld. Dette er tross alt en slags dagbok for meg ogsaa, selv om jeg forer egen logg mens jeg er her, saa jeg har ikke tenkt til aa gi den opp. Bare forsomme den litt.
søndag 29. mars 2009
torsdag 12. mars 2009
Brasil!
San Paulo
Faa timer etter at jeg gaar paa flyet i Lima, lander jeg i San Paulo. Med meg har jeg haandbagasjen min, og jeg henter ogsaa den store blaa sekken fra bagasjebaandet.
Hovedproblemet i dag er tiden. Hva skal jeg bruke den til? Jeg har 12 timer for flyet mitt forlater flyplassen med kurs for Afrika.
Jeg tok meg en liten tur utenfor doren til det som viste seg aa vaere en av flere gigantiske terminaler i San Paulo. Der stod det flere busser parkert, men ingen taxi, og etter aa ha provd aa snakke med et par mennesker som begge bare snakket Portugisisk valgte jeg aa ta meg turen tilbake inn for aa finne en informasjonsdisk, fremfor aa taa en buss til et ukjent sted.
Informasjonsdisken forteller at det beste man kan gjore egentlig er aa bli paa flyplassen, siden jeg har saa "daarlig tid" og siden mulighetene for aa komme tilbake var litt dodgy.
Jeg hadde ikke tenkt til aa trosse det, saa jeg tok meg isteden en runde paa flyplassen. Enormt sted. Tydeligvis var den like stor som JKF flyplassen i New York, men med mindre og dermed storre terminaler. Innen jeg kom frem til innsjekkingsluka for South African Airways hadde jeg noksaa vondt i bena.
Ved luka faar jeg vite at den ikke egentlig aapner for kl. 13, saa da har jeg 4 timer paa meg ute i terminalen for jeg i det hele tatt faar sjekket inn. Den tiden ble brukt paa en pizzarestaurant, paa et farmasi der jeg klarte aa mime meg til at jeg ville ha malariamedisin, og en internetkafe som tok 10US$ for 1 time og ikke ville la meg lade noenting.
Etter innsjekkingen entret jeg den egentlig terminalen. Her hadde jeg ogsaa en del timer, men litt mer aa ta meg til. Som aa spise baguett og sitte i en mer komfortabel stol. Paa dette tidspunktet begynte jeg aa faa litt darlig med batteri paa telefonen. Telefonen min, en sony ericsson, har dessverre ikke en taletid paa lengre enn 2 timer med fullt batteri.
I lopet av mine timer paa stedet tenkte jeg aa ta en telefonsamtale. Jeg provde derfor aa benytte meg av et telefonkort som man kunne faa kjopt i en luke. Tingen var, bortsett fra at damen i luken snakket veldig begrenset engelsk, at de ikke tok kort i luken. Var det en minibank i terminalen? Neh.
Kunne jeg kanskje betale litt ekstra til noen av butikkene og ta ut penger paa den maaten? Neh.
Jeg fikk ikke ringt fra noe annet enn mobiltelefonen min. Det valgte jeg aa ikke gjore. Isteden gikk jeg til gaten og satte meg ned paa en stol, puttet handbagasjen under bena mine og hadde boken i hendene. 2 timer senere kommer forste kall fra gaten. Jeg har ikke haandbagasjen min.
I stor fart tar jeg den vanlige ruta rundt flyplassen. Sjekker alt av toaletter og steder jeg kan ha lagt den fra meg i et anfall av galskap. Finnes ikke. Jeg gaar opp til disken ved gaten og sier at hei, jeg har ingenting. Jeg kan ikke dra herifra.
Med en gang kommer gaten til liv med heftig portugisisk snakk, og et par minutter senere kommer det en sikkerhetsvakt og ber meg vise ham absolutt alle steder jeg har vaert i terminalen. Jeg tar ham med paa samme runde som jeg selv gikk, og vi ender til slutt opp tilbake paa gaten. Alle snakker portugisisk og jeg vet ikke helt hva som skjer for en mann i dress tar meg med bort til et vindu og peker paa bagasjen min som ligger paa rullebanen. - Altsaa ikke haandbagasjen, men sekken som jeg sjekket inn.
Jeg komfirmerer at det er min, og ser at en flyplasskar i bil kommer og plukker den opp. Jeg faar hore at jeg ikke kommer med paa flighten og at de lurer litt paa hva de skal gjore videre.
Jeg prover aa snakke med foreldre, men mobilen min hadde som nevnt frustrerende lite batteri. Jeg tror jeg fikk forklart situasjonen saann nogenlunde.
Flyet gaar og jeg staar fremdeles ved disken. Jeg er fremdeles ganske rolig. Og det var visst det som dro litt paa tiden, fikk jeg vite i ettertid. - Passasjerer som har mistet pass og billett skal skrike og lage leven, ikke staa stille.
10 minutter etter at flyet har forlatt flyplassen faar en av de ansatte ved disken inn en melding. De har tatt en tyv og han hadde med seg en svart sekk, som den som er etterlyst.
Tyven som stjal hadde visst vaert ganske opptatt. For han kom saa langt som til meg hadde han allerede vaert innom tax free'en. Der tok han med seg tobakk og sjokolade og gikk videre. Dette forte til at han fikk en politibetjent paa seg. Denne politibetjenten var bestemt paa aa faa saa mange anklagelser som mulig og paagrep derfor ikke tyven med en gang. Heller ikke da han stjal sekken min litt senere. Forst etter at flyet mitt hadde gaatt og tyven var ved gaten sin bestemte politimannen seg for aa handle og tauet karen inn.
Jeg faar sekken min tilbake med alt som var i den, og beskjed om at hvis jeg er heldig kommer jeg med paa samme fly, 24 timer senere. Men jeg kunne ikke forlate terminalen. Jeg sjekker inn paa et flyplasshotell som virket bestemt paa aa utnytte min desperasjon og tok seg godt betalt for et rom for natten.
Dagen etter var ganske kjedelig. Jeg satt for det meste aa leste boken min, som jeg etterhvert fullforte. Ingen paa flyplassen kunne jo engelsk, saa det var daarlig med folk aa prate med. Mobiltelefonen var nesten dod, og cash hadde jeg ikke. Jeg fikk en telefon fra Kilroy midt paa dagen som uttrykte en bekymring over at jeg ikke hadde dukket opp naar hotellet i Sor Afrika skulle plukke meg opp. Jeg forklarer situasjonen og faar beskjed om aa holde meg i naerheten av telefonen. Etterhvert dor telefonen.
Midt paa dagen skjedde det noe litt artig; Jeg ble selv tauet inn av et par sikkerhetsvakter som forteller at ansatte hadde lagt merke til at jeg var ganske lenge paa flyplassen og de lurte paa hvorfor. Jeg svarer saa godt jeg kan paa det, samt mange andre sporsmal om hva jeg gjorde i Brasil, og fikk deretter gaa tilbake til stolen min.
Heldigvis for meg fikk jeg naa en billett til flyet. Problemet mitt var bagasjen min. Hvor var den hen? Jeg spor ved gaten og de sier at den antakeligvis ble med flyet dagen for. Jeg sier at det er ikke mulig fordi jeg saa at den ble tatt ut og kjort vekk. Jeg faar beskjed om aa gaa paa flyet og isteden sende inn en klage i Johannesburg.
Som foreslaatt, saa gjort. Jeg klager i Joburg og tar transit flyet mitt videre til Cape Town, der jeg moter gruppa mi. 6 Nordmenn! 1 gutt og 5 jenter. Mer om turen kommer i neste innlegg, men for aa legge inn alle konsekvensene av Brasil i et innlegg;
Dagen etter faar jeg tilbake baggen min. Jeg ser for igjennom den, det jeg har savnet mest er jo rene klaer, og jeg sier meg fornoyd med at ingenting ser ut til aa mangle. Det var feil.
I en av tre lommeboker i baggen laa et VISA kort og et Mastercard. Disse var tatt med i hovedsak pga. sikkerhet, og at kortet jeg allerede bruker til vanlig begynner aa bli ganske slitt. Kjedelig aa staa igjen uten kort eller penger i Afrika.
At disse to kortene mangler faar jeg ikke vite for jeg kommer tilbake fra en kanotur i Namibia, en uke senere. Da har jeg faatt en melding fra banken som sier at mens jeg tydeligvis er i Namibia utifra VISA kortet mitt, faar de ogsaa inn transaksjoner fra Johannesburg med det andre kortet.
I alt ble ca. 36000 kr stjaalet fra kortet. I hovedsak ble kortet brukt i en elektronikkbutikk og i en musikkbutikk.
Jeg faar deler av pengene igjen paa forsikring, men mye tyder paa at det blir en egenandel, siden det hele startet med min uoppmerksomhet paa flyplassen i San Paulo.
Moralen i dette innlegget her er; Ikke stol paa noen naar du er ute aa reiser. Faar du sjansen til aa plaste inn bagasjen din paa flyplassen - Gjor det. Ikke ha verdifulle ting i bagasjen du sjekker inn.
E
---
Jeg har naa kommet trygt frem til Australia, der jeg har mott opp med familien og bor for oyeblikket hos Dianne, Mark, Graham og Astrid. Alt og veldig hyggelig og alt er bra.
Haaper aa faa tatt et surfekurs i lopet av min tid her i Perth.
Faa timer etter at jeg gaar paa flyet i Lima, lander jeg i San Paulo. Med meg har jeg haandbagasjen min, og jeg henter ogsaa den store blaa sekken fra bagasjebaandet.
Hovedproblemet i dag er tiden. Hva skal jeg bruke den til? Jeg har 12 timer for flyet mitt forlater flyplassen med kurs for Afrika.
Jeg tok meg en liten tur utenfor doren til det som viste seg aa vaere en av flere gigantiske terminaler i San Paulo. Der stod det flere busser parkert, men ingen taxi, og etter aa ha provd aa snakke med et par mennesker som begge bare snakket Portugisisk valgte jeg aa ta meg turen tilbake inn for aa finne en informasjonsdisk, fremfor aa taa en buss til et ukjent sted.
Informasjonsdisken forteller at det beste man kan gjore egentlig er aa bli paa flyplassen, siden jeg har saa "daarlig tid" og siden mulighetene for aa komme tilbake var litt dodgy.
Jeg hadde ikke tenkt til aa trosse det, saa jeg tok meg isteden en runde paa flyplassen. Enormt sted. Tydeligvis var den like stor som JKF flyplassen i New York, men med mindre og dermed storre terminaler. Innen jeg kom frem til innsjekkingsluka for South African Airways hadde jeg noksaa vondt i bena.
Ved luka faar jeg vite at den ikke egentlig aapner for kl. 13, saa da har jeg 4 timer paa meg ute i terminalen for jeg i det hele tatt faar sjekket inn. Den tiden ble brukt paa en pizzarestaurant, paa et farmasi der jeg klarte aa mime meg til at jeg ville ha malariamedisin, og en internetkafe som tok 10US$ for 1 time og ikke ville la meg lade noenting.
Etter innsjekkingen entret jeg den egentlig terminalen. Her hadde jeg ogsaa en del timer, men litt mer aa ta meg til. Som aa spise baguett og sitte i en mer komfortabel stol. Paa dette tidspunktet begynte jeg aa faa litt darlig med batteri paa telefonen. Telefonen min, en sony ericsson, har dessverre ikke en taletid paa lengre enn 2 timer med fullt batteri.
I lopet av mine timer paa stedet tenkte jeg aa ta en telefonsamtale. Jeg provde derfor aa benytte meg av et telefonkort som man kunne faa kjopt i en luke. Tingen var, bortsett fra at damen i luken snakket veldig begrenset engelsk, at de ikke tok kort i luken. Var det en minibank i terminalen? Neh.
Kunne jeg kanskje betale litt ekstra til noen av butikkene og ta ut penger paa den maaten? Neh.
Jeg fikk ikke ringt fra noe annet enn mobiltelefonen min. Det valgte jeg aa ikke gjore. Isteden gikk jeg til gaten og satte meg ned paa en stol, puttet handbagasjen under bena mine og hadde boken i hendene. 2 timer senere kommer forste kall fra gaten. Jeg har ikke haandbagasjen min.
I stor fart tar jeg den vanlige ruta rundt flyplassen. Sjekker alt av toaletter og steder jeg kan ha lagt den fra meg i et anfall av galskap. Finnes ikke. Jeg gaar opp til disken ved gaten og sier at hei, jeg har ingenting. Jeg kan ikke dra herifra.
Med en gang kommer gaten til liv med heftig portugisisk snakk, og et par minutter senere kommer det en sikkerhetsvakt og ber meg vise ham absolutt alle steder jeg har vaert i terminalen. Jeg tar ham med paa samme runde som jeg selv gikk, og vi ender til slutt opp tilbake paa gaten. Alle snakker portugisisk og jeg vet ikke helt hva som skjer for en mann i dress tar meg med bort til et vindu og peker paa bagasjen min som ligger paa rullebanen. - Altsaa ikke haandbagasjen, men sekken som jeg sjekket inn.
Jeg komfirmerer at det er min, og ser at en flyplasskar i bil kommer og plukker den opp. Jeg faar hore at jeg ikke kommer med paa flighten og at de lurer litt paa hva de skal gjore videre.
Jeg prover aa snakke med foreldre, men mobilen min hadde som nevnt frustrerende lite batteri. Jeg tror jeg fikk forklart situasjonen saann nogenlunde.
Flyet gaar og jeg staar fremdeles ved disken. Jeg er fremdeles ganske rolig. Og det var visst det som dro litt paa tiden, fikk jeg vite i ettertid. - Passasjerer som har mistet pass og billett skal skrike og lage leven, ikke staa stille.
10 minutter etter at flyet har forlatt flyplassen faar en av de ansatte ved disken inn en melding. De har tatt en tyv og han hadde med seg en svart sekk, som den som er etterlyst.
Tyven som stjal hadde visst vaert ganske opptatt. For han kom saa langt som til meg hadde han allerede vaert innom tax free'en. Der tok han med seg tobakk og sjokolade og gikk videre. Dette forte til at han fikk en politibetjent paa seg. Denne politibetjenten var bestemt paa aa faa saa mange anklagelser som mulig og paagrep derfor ikke tyven med en gang. Heller ikke da han stjal sekken min litt senere. Forst etter at flyet mitt hadde gaatt og tyven var ved gaten sin bestemte politimannen seg for aa handle og tauet karen inn.
Jeg faar sekken min tilbake med alt som var i den, og beskjed om at hvis jeg er heldig kommer jeg med paa samme fly, 24 timer senere. Men jeg kunne ikke forlate terminalen. Jeg sjekker inn paa et flyplasshotell som virket bestemt paa aa utnytte min desperasjon og tok seg godt betalt for et rom for natten.
Dagen etter var ganske kjedelig. Jeg satt for det meste aa leste boken min, som jeg etterhvert fullforte. Ingen paa flyplassen kunne jo engelsk, saa det var daarlig med folk aa prate med. Mobiltelefonen var nesten dod, og cash hadde jeg ikke. Jeg fikk en telefon fra Kilroy midt paa dagen som uttrykte en bekymring over at jeg ikke hadde dukket opp naar hotellet i Sor Afrika skulle plukke meg opp. Jeg forklarer situasjonen og faar beskjed om aa holde meg i naerheten av telefonen. Etterhvert dor telefonen.
Midt paa dagen skjedde det noe litt artig; Jeg ble selv tauet inn av et par sikkerhetsvakter som forteller at ansatte hadde lagt merke til at jeg var ganske lenge paa flyplassen og de lurte paa hvorfor. Jeg svarer saa godt jeg kan paa det, samt mange andre sporsmal om hva jeg gjorde i Brasil, og fikk deretter gaa tilbake til stolen min.
Heldigvis for meg fikk jeg naa en billett til flyet. Problemet mitt var bagasjen min. Hvor var den hen? Jeg spor ved gaten og de sier at den antakeligvis ble med flyet dagen for. Jeg sier at det er ikke mulig fordi jeg saa at den ble tatt ut og kjort vekk. Jeg faar beskjed om aa gaa paa flyet og isteden sende inn en klage i Johannesburg.
Som foreslaatt, saa gjort. Jeg klager i Joburg og tar transit flyet mitt videre til Cape Town, der jeg moter gruppa mi. 6 Nordmenn! 1 gutt og 5 jenter. Mer om turen kommer i neste innlegg, men for aa legge inn alle konsekvensene av Brasil i et innlegg;
Dagen etter faar jeg tilbake baggen min. Jeg ser for igjennom den, det jeg har savnet mest er jo rene klaer, og jeg sier meg fornoyd med at ingenting ser ut til aa mangle. Det var feil.
I en av tre lommeboker i baggen laa et VISA kort og et Mastercard. Disse var tatt med i hovedsak pga. sikkerhet, og at kortet jeg allerede bruker til vanlig begynner aa bli ganske slitt. Kjedelig aa staa igjen uten kort eller penger i Afrika.
At disse to kortene mangler faar jeg ikke vite for jeg kommer tilbake fra en kanotur i Namibia, en uke senere. Da har jeg faatt en melding fra banken som sier at mens jeg tydeligvis er i Namibia utifra VISA kortet mitt, faar de ogsaa inn transaksjoner fra Johannesburg med det andre kortet.
I alt ble ca. 36000 kr stjaalet fra kortet. I hovedsak ble kortet brukt i en elektronikkbutikk og i en musikkbutikk.
Jeg faar deler av pengene igjen paa forsikring, men mye tyder paa at det blir en egenandel, siden det hele startet med min uoppmerksomhet paa flyplassen i San Paulo.
Moralen i dette innlegget her er; Ikke stol paa noen naar du er ute aa reiser. Faar du sjansen til aa plaste inn bagasjen din paa flyplassen - Gjor det. Ikke ha verdifulle ting i bagasjen du sjekker inn.
E
---
Jeg har naa kommet trygt frem til Australia, der jeg har mott opp med familien og bor for oyeblikket hos Dianne, Mark, Graham og Astrid. Alt og veldig hyggelig og alt er bra.
Haaper aa faa tatt et surfekurs i lopet av min tid her i Perth.
tirsdag 10. mars 2009
Peru! - Part IV
Amazonas.
Flyturen til Puerto Maldonado (elns) gikk paa under en time, og da vi kom frem ble vi umiddelbart slaatt av at "Her var det varmt."
Det var kanskje ikke saa grusomt varmt i forhold til Lima egentlig, men med en luftfuktighet som aldri gaar under 75% viste Amazonas seg aa vaere nok til aa faa hvem som helst til aa svette.
Saerlig folk fra Norge.
Inntrykk nr. 2 var at her skifter vaeret fort. De forste som gikk ut av flyet (oss) kom frem til terminalen torre, mens de siste var gjennomvaate. Innen vi fikk frem bagasjen vaar hadde det sluttet, startet og sluttet igjen aa regne.
Vi motte guiden vaar som snakket mumlete engelsk og kjorte inn til byen som ligger midt i jungelen. Det er saa mange traer der at man har litt vanskelig for aa fatte at Puerto Maldonado faktisk er en by med nesten 30.000 innbyggere. Vi kjorte inn til byen og kjopte iskrem, og deretter dro vil til baaten vaar.
Baaten var lang, den hadde tak og egentlig plass til 24 personer. Vi var 6. Baatturen tok ca.3 timer. Vi reiste ikke paa selve Amazonaselven, men en av mange "smaaelver". Den fikk fremdeles Glomma til aa likne paa en bekk.
Det var utrolig varmt med saa mye fuktighet i luften. Det, i tillegg til regnstormer som kom og gikk som de ville resulterte i at innen vi endelig kom frem var omtrent alt vaatt.
Vi saa ingen dyr, men landskapet i seg selv var veldig interessant. Bare en gang for har jeg vaert i en ordentlig regnskog, men dette var en annen opplevelse.
Vel fremme sjekket vi inn paa logden og rommene vaare som var vel fine. Myggnetting og alt.
Problemet var at alle hadde rom ved siden av hverandre og felles tak som paa en maate var litt over veggene, saa alt av toalettbesok var ganske lite privat.
For middag gikk vi en runde i junglen med guiden vaar, Estaban. Det var ganske morsomt. Ikke mange store dyr, men nok av forvokste insekter. Inkludert var to typer taranella edderkopp, og flere gresshopper paa storrelse med tommelen min. Mygg var det ogsaa nok av.
MyggA, som visstnok var det sterkeste Norge kunne varte opp med av myggspray og som var middelet jeg skulle stotte meg paa i malariaomraadene i Afrika lovte meg en god beskyttelse mot mygg i ca. 6 timer.
Saann ca. 5 minutter holdt det mot battalionen av mygg som ventet oss i Amazonasjungelen.
Middagen var fyllt potet og smakte helt greit. All maten var godkjent av en ganske eksentrisk gammel dame som eier stedet. Hun gikk rundt og sang, onsket oss velkommen paa fransk, og tok seg en dans mitdt paa gulvet for hun satt seg ned og spiste middag.
Alt sammen med en tam ape paa skulderen.
"Spider Monkey" Yvaine, likte godt aa klatre paa alt som var. Inkludert gjestene.
Dag 2 i jungelen startet vi dagen med en 4 timers gaatur. Man maa nesten se bilder for aa kunne se det for seg, men Blogger er nogenlunde bestemt paa aa ikke la meg laste dem opp.
Uansett; Det er tett med traer og andre slags planter. Det er mye gront, men hvis man ser etter er det utrolig hvor mange farger man kan finne i regnskogen.
Bakken er nesten som i Norge, bare med andre planterester, men store deler av regnskogen staar faktisk under vann. Saerlig i regntiden, som det var naa.
Gigantiske omraader ligger under 10-20cm med vann, og vi var ganske fornoyde med gummistovlene som vi ble anbefalt aa taa paa oss.
Vel fremme ved det vi trodde var en elv, men som viste seg aa vaere enn innsjo, tok vi aarene fatt og rodde oss en runde. I lopet av runden saa vi en kalkun og en cayman
En cayman er en krokodille.
"Everyone who has been to Australia knows that this is a bad excuse for a crocodile." sa Ben.
Naar vi nesten var ferdig med runden begynte det aa regne, og vi rodde som noen helter for aa komme inn til land, bare middels vaate. Lunsj ble foretatt paa en liten hytte, og etterpaa (etter at regnet hadde stoppet.) tok vi fatt paa den 3 timer lange gaaturen hjem.
Av dyr i skogen saa vi egentlig ikke saa mye. Vi saa enda mere insekter - veldig mye mygg, en liten slange som viste seg aa vaere en Gronn Mamba, visstnok veldig giftig, og det var egentlig det. Vi stoppet i en periode fordi Ben var helt sikker paa at han hadde sett en ape. Det var enda en kalkun.
Ved flere anledninger matte vi krysse elver inne i jungelen. Naar det ikke var en bro til stede, og det var ofte, ble kryssingen foretatt paa en tommerstokk.
Jeg liker aa bade, men jeg foretrekker aa gjore det uten kameraet mitt, det maa jeg aerlig innromme. Vi holdt oss godt fast de stedene det var mulig, og balanserte ellers saa godt vi kunne. I lopet av turen hadde vi ingen uhell.
Vi dro paa enda en liten baattur i selve elven vi kom fra for middag, der vi provde aa se noen flere caymans. Vi saa 4 stykker.
Dagen etter stod vi opp og tok baaten tilbake til Puerto Maldonado. Igjen var baatturen paa 3 timer. Paa flyplassen fant vi ut at vi maatte vente i 3 timer for flyet vaart gikk. Lite imponnerte satt vi oss ned paa en restaurant og opplevde et av amazonas-turens hoydepunkter.
Simon, som aldeles ikke liker pulverkaffe og hadde klaget over kaffen gjennom hele turen i junglen bestilte seg det han trodde endelig skulle vaere ordentlig kaffe, og faar servert en kopp varm melk og en pose pulverkaffe. "I don't fucking believe it."
Fantastisk ansiktsuttrykk.
Vi tok flyet til Lima og spise en siste middag med Noelle og Ben. Haaper aa se de igjen i Australia.
Siste dagen i Lima for min del brukte jeg sammen med Simon og Charlotte. Vi tok oss en taxitur til Lima sentrum. Taxien var den minste jeg har sett i mitt liv, og hadde bensintanken i bagasjerommet. Foran oss paa motorveien i 120 kilometer i timen hadde vi en liknende taxi, men denne hadde kulehull bak.
Sikkerheten i selve sentrum viste seg aa ikke vaere noe problem. Her var det politi overalt og iallefall 4 tanks. Vi tok oss en god rundt og spiste lunsj paa en litt tvilsom restaurant. - Vi valgte aa ikke spise gronsakene.
Etterpa dro vi tilbake til hotellet og sov i en 4 timers tid, for jeg tok farvel med Simon og Charlotte og tok taxien til flyplassen. Innsjekking gikk uten problemer, og jeg sovnet ombord paa flyet til San Paulo, Brasil.
---
Det var beretningen om Peru. Neste innlegg kommer til aa inneholde hele serien med hendelser som har skaffet meg mest problemer paa denne turen, og som jeg fremdeles lider for, og antakeligvis kommer til aa kjenne paa kroppen i maanedene som kommer.
E
Flyturen til Puerto Maldonado (elns) gikk paa under en time, og da vi kom frem ble vi umiddelbart slaatt av at "Her var det varmt."
Det var kanskje ikke saa grusomt varmt i forhold til Lima egentlig, men med en luftfuktighet som aldri gaar under 75% viste Amazonas seg aa vaere nok til aa faa hvem som helst til aa svette.
Saerlig folk fra Norge.
Inntrykk nr. 2 var at her skifter vaeret fort. De forste som gikk ut av flyet (oss) kom frem til terminalen torre, mens de siste var gjennomvaate. Innen vi fikk frem bagasjen vaar hadde det sluttet, startet og sluttet igjen aa regne.
Vi motte guiden vaar som snakket mumlete engelsk og kjorte inn til byen som ligger midt i jungelen. Det er saa mange traer der at man har litt vanskelig for aa fatte at Puerto Maldonado faktisk er en by med nesten 30.000 innbyggere. Vi kjorte inn til byen og kjopte iskrem, og deretter dro vil til baaten vaar.
Baaten var lang, den hadde tak og egentlig plass til 24 personer. Vi var 6. Baatturen tok ca.3 timer. Vi reiste ikke paa selve Amazonaselven, men en av mange "smaaelver". Den fikk fremdeles Glomma til aa likne paa en bekk.
Det var utrolig varmt med saa mye fuktighet i luften. Det, i tillegg til regnstormer som kom og gikk som de ville resulterte i at innen vi endelig kom frem var omtrent alt vaatt.
Vi saa ingen dyr, men landskapet i seg selv var veldig interessant. Bare en gang for har jeg vaert i en ordentlig regnskog, men dette var en annen opplevelse.
Vel fremme sjekket vi inn paa logden og rommene vaare som var vel fine. Myggnetting og alt.
Problemet var at alle hadde rom ved siden av hverandre og felles tak som paa en maate var litt over veggene, saa alt av toalettbesok var ganske lite privat.
For middag gikk vi en runde i junglen med guiden vaar, Estaban. Det var ganske morsomt. Ikke mange store dyr, men nok av forvokste insekter. Inkludert var to typer taranella edderkopp, og flere gresshopper paa storrelse med tommelen min. Mygg var det ogsaa nok av.
MyggA, som visstnok var det sterkeste Norge kunne varte opp med av myggspray og som var middelet jeg skulle stotte meg paa i malariaomraadene i Afrika lovte meg en god beskyttelse mot mygg i ca. 6 timer.
Saann ca. 5 minutter holdt det mot battalionen av mygg som ventet oss i Amazonasjungelen.
Middagen var fyllt potet og smakte helt greit. All maten var godkjent av en ganske eksentrisk gammel dame som eier stedet. Hun gikk rundt og sang, onsket oss velkommen paa fransk, og tok seg en dans mitdt paa gulvet for hun satt seg ned og spiste middag.
Alt sammen med en tam ape paa skulderen.
"Spider Monkey" Yvaine, likte godt aa klatre paa alt som var. Inkludert gjestene.
Dag 2 i jungelen startet vi dagen med en 4 timers gaatur. Man maa nesten se bilder for aa kunne se det for seg, men Blogger er nogenlunde bestemt paa aa ikke la meg laste dem opp.
Uansett; Det er tett med traer og andre slags planter. Det er mye gront, men hvis man ser etter er det utrolig hvor mange farger man kan finne i regnskogen.
Bakken er nesten som i Norge, bare med andre planterester, men store deler av regnskogen staar faktisk under vann. Saerlig i regntiden, som det var naa.
Gigantiske omraader ligger under 10-20cm med vann, og vi var ganske fornoyde med gummistovlene som vi ble anbefalt aa taa paa oss.
Vel fremme ved det vi trodde var en elv, men som viste seg aa vaere enn innsjo, tok vi aarene fatt og rodde oss en runde. I lopet av runden saa vi en kalkun og en cayman
En cayman er en krokodille.
"Everyone who has been to Australia knows that this is a bad excuse for a crocodile." sa Ben.
Naar vi nesten var ferdig med runden begynte det aa regne, og vi rodde som noen helter for aa komme inn til land, bare middels vaate. Lunsj ble foretatt paa en liten hytte, og etterpaa (etter at regnet hadde stoppet.) tok vi fatt paa den 3 timer lange gaaturen hjem.
Av dyr i skogen saa vi egentlig ikke saa mye. Vi saa enda mere insekter - veldig mye mygg, en liten slange som viste seg aa vaere en Gronn Mamba, visstnok veldig giftig, og det var egentlig det. Vi stoppet i en periode fordi Ben var helt sikker paa at han hadde sett en ape. Det var enda en kalkun.
Ved flere anledninger matte vi krysse elver inne i jungelen. Naar det ikke var en bro til stede, og det var ofte, ble kryssingen foretatt paa en tommerstokk.
Jeg liker aa bade, men jeg foretrekker aa gjore det uten kameraet mitt, det maa jeg aerlig innromme. Vi holdt oss godt fast de stedene det var mulig, og balanserte ellers saa godt vi kunne. I lopet av turen hadde vi ingen uhell.
Vi dro paa enda en liten baattur i selve elven vi kom fra for middag, der vi provde aa se noen flere caymans. Vi saa 4 stykker.
Dagen etter stod vi opp og tok baaten tilbake til Puerto Maldonado. Igjen var baatturen paa 3 timer. Paa flyplassen fant vi ut at vi maatte vente i 3 timer for flyet vaart gikk. Lite imponnerte satt vi oss ned paa en restaurant og opplevde et av amazonas-turens hoydepunkter.
Simon, som aldeles ikke liker pulverkaffe og hadde klaget over kaffen gjennom hele turen i junglen bestilte seg det han trodde endelig skulle vaere ordentlig kaffe, og faar servert en kopp varm melk og en pose pulverkaffe. "I don't fucking believe it."
Fantastisk ansiktsuttrykk.
Vi tok flyet til Lima og spise en siste middag med Noelle og Ben. Haaper aa se de igjen i Australia.
Siste dagen i Lima for min del brukte jeg sammen med Simon og Charlotte. Vi tok oss en taxitur til Lima sentrum. Taxien var den minste jeg har sett i mitt liv, og hadde bensintanken i bagasjerommet. Foran oss paa motorveien i 120 kilometer i timen hadde vi en liknende taxi, men denne hadde kulehull bak.
Sikkerheten i selve sentrum viste seg aa ikke vaere noe problem. Her var det politi overalt og iallefall 4 tanks. Vi tok oss en god rundt og spiste lunsj paa en litt tvilsom restaurant. - Vi valgte aa ikke spise gronsakene.
Etterpa dro vi tilbake til hotellet og sov i en 4 timers tid, for jeg tok farvel med Simon og Charlotte og tok taxien til flyplassen. Innsjekking gikk uten problemer, og jeg sovnet ombord paa flyet til San Paulo, Brasil.
---
Det var beretningen om Peru. Neste innlegg kommer til aa inneholde hele serien med hendelser som har skaffet meg mest problemer paa denne turen, og som jeg fremdeles lider for, og antakeligvis kommer til aa kjenne paa kroppen i maanedene som kommer.
E
mandag 23. februar 2009
Peru! - Part V
Macchu Picchu
Uvisst hvor mange C'er som skal inn i det navnet.
I dag forlanget Guide-Percy at vi skulle opp tidlig. I begynnelsen var vi ikke helt fornoyde med aa bli dratt opp kl. 04.00 for aa gaa opp til selve byen, men i ettertid tenker jeg at det var veldig bra.
Veien fra det turisthullet vi bodde i og opp til byen av stein tok ca. 2 timer aa gaa. De forste minuttene var flatt og greit, men deretter var det 400 meter rett opp, og de meterene ble besteget paa trapper. Mang en kilo svette kom seg ut i friluft i lopet av denne gaaturen.
Som guiden vaar pent saa det: "If it dosen't pay rent, it has to go."
Naa var det fis han refererte til og ikke svette, men det passer inn her ogsaa.
Uansett var utsikten helt fantastisk og det var en god folelse aa endelig komme opp. Jeg tror ikke jeg hadde folt det paa samme maate om jeg hadde tatt bussen opp, som saa mange andre.
Naar vi alle var vel inne i byen hadde vi en to timers guidet tur av Percy som forklarte oss mye om historien til akkurat dette stedet, og inkaene generelt.
Macchu Picchu er faktisk navnet paa fjellet byen staar paa. Selve byen er det ingen som vet hva egentlig heter. Da spanjolene kom regnet inkaene med at ogsaa Macchu Picchu kom til aa bli rasert, siden byen ligger saapass naerme inka-hovedstaden, Cusco. (Ca. 8 dagsturer til fots.)
Dermed tok inkaene med seg rubbel og bit og forlot byen. Senere ble de selvsagt funnet og slaketet ned av spanjolene, men byen forble gjemt.
Selvsagt ble det enda fortalt om den. Byen ble vaerende i folkesnakk, og da oppdagere begynte aa "oppdage" Peru, var det "The lost cities of the Incas" de saa etter.
Dette er egentlig litt feil aa si, siden byene aldri var tapt. Lokalbefolkningen visste hele tiden hvor de var.
Da oppdageren med navn som jeg ikke husker kom til omraadet der turisthullet er naa, fant han en liten bygd. "Have you heard the rumors of the lost city of the incas", spor oppdageren.
"I don't know any lost city, but there is a Inca city up there." sier befolkningen og peker.
Slik oppdaget altsaa den kjente oppdageren Macchu Picchu.
Etter turen bestemte jeg, Nick, Andrea og Emily oss for aa ta turen opp til Wayna Picchu og se paa utsikten derifra. Det er et veldig kjent bilde av Macchu Picchu med et hoyt fjell i bakgrunnen, like bortenfor byen. - Det er Wayna Picchu.
Ingen av oss smaa backpackere hadde vann igjen, og ikke visste vi hvor langt det kom til aa vaere, men vi bestemte oss for at det var en god ide aa gaa alikevel.
Stor suksess. Veldig mye morro. Fine bilder og fantastisk utsikt.
Vi maatte ta i bruk baade klatring, rapellering og cavediving for aa naa toppen, men vi var alle enige om at det var vel verdt det. Til sammen brukte vi omtrent 3 timer opp og ned, pluss utsikt.
Paa veien ut av Macchu Picchu stotte vi paa den store strommen av turister som tar turen opp etter aa ha sovet litt lenge og spist en god frokost. Jeg er veldig glad for at vi ikke var der samtidig med dem. Regne begynte det ogsaa aa gjore.
De har faktisk dressert opp lamaer til ikke aa bite og til aa gaa rundt slik at turister kan ta bilde med lama paa Macchu Picchu. Etter aa ha sett ville lamaflokker paa hoylandet ble det litt droyt, men folk var visst fornoyde.
Vel nede igjen kjopte vi en burger, og tok straka veien tog og buss til Cusco.
Jeg likte Cusco'en vi hadde for. Med rolige gater og faa mennesker.
I dag var alt annerledes. Hele byen hadde faatt nytt liv. Masse folk, masse lys.
Vi dro paa en restaurant anbefalt er Percy. Der fikk vi endelig smake paa hamster. Alltid hatt lyst til det. Ganske spesielt, men ogsaa ganske godt. Smaker som kylling med BBQ saus.
Jeg har naa offisielt spist en halv hamster.
Vi sa hadet til Randall, Josie og Boem. Haaper jeg ser dem igjen i Australia!
Dagen etter, 07.02.09, var planen fridag i Cusco. - Det var deilig det.
Jeg stod opp kl. 07 og tok meg en tur i byen. Fikk kjopt noen postkort og brukte et par timer paa internetkafe. Kjopte meg buger og caps og sov et par timer paa hotellrommet.
Begynner nesten aa se levende ut. :-)
Paa kvelden motte jeg de andre for aa spise middag. Vi forelsket oss litt i stedet vi var paa i gaar, saa vi gikk dit igjen. Uten hamster denne ganger.
Drinker paa taket med flott utsikt og god mat nedenunder. Vi fikk alle utvekslet kontaktinformasjon, og enige om aa sende bilder osv. naar vi hadde sjansen.
Etter middag bestemte jeg, Nick, Andrea og Emily oss for aa dra ut til en klubb. Bare for aa prove aa dra ut litt i Peru. Det var omtrent som i Norge. Masse lys og musikken gikk i alt fra Grease-soundtrack til trancemusikk.
Vi fant oss et bord med sitteplasser, og siden det ikke er en saa veldig god ide aa laa ting ligge, gikk Andrea og Emily for aa danse mens jeg og Nick passet bordet. Nick var ikke saa veldig happy for at Andrea gikk for aa danse uten ham, men etter litt frem og tilbake fikk jentene gaa og Nick sier "Well, you girls just go, but I'm warning you. When you get back, it's going to be crawling with chicks here, 'cause me and Eirik, we're just so good looking."
Andrea har et "Yeah, right" i blikket og de to jentene gaar. Et par minutter senere kommer det tre jenter fra Chile og bare spor om de kan sette seg. Alle tre var godt over middels pene og Andrea maapet ganske bra naar hun kom tilbake.
"We totally won that battle, mate."
Ved 02-tiden sa vi hadet bra til Andrea og Nick. Jeg regner med aa se dem igjen i Sidney!
Morgenen etterpaa tok vi alle farvel med Emily ogsaa. Hun skal jeg mote i Melbourne!
Neste stop for meg, Ben, Noelle, Charlotte og Simon er Amazonas!
E
(I det siste har jeg hatt litt daarlig tilgang paa internet, saa jeg faller etter. Vent til jeg er paa et sivilisert sted saa faar jeg hentet meg inn litt. Til informasjon er jeg akkurat naa i Namibia paa vestkysten av Afrika, og for 3 timer siden hoppet jeg fallskjerm fra 4000 meters hoyde!)
Uvisst hvor mange C'er som skal inn i det navnet.
I dag forlanget Guide-Percy at vi skulle opp tidlig. I begynnelsen var vi ikke helt fornoyde med aa bli dratt opp kl. 04.00 for aa gaa opp til selve byen, men i ettertid tenker jeg at det var veldig bra.
Veien fra det turisthullet vi bodde i og opp til byen av stein tok ca. 2 timer aa gaa. De forste minuttene var flatt og greit, men deretter var det 400 meter rett opp, og de meterene ble besteget paa trapper. Mang en kilo svette kom seg ut i friluft i lopet av denne gaaturen.
Som guiden vaar pent saa det: "If it dosen't pay rent, it has to go."
Naa var det fis han refererte til og ikke svette, men det passer inn her ogsaa.
Uansett var utsikten helt fantastisk og det var en god folelse aa endelig komme opp. Jeg tror ikke jeg hadde folt det paa samme maate om jeg hadde tatt bussen opp, som saa mange andre.
Naar vi alle var vel inne i byen hadde vi en to timers guidet tur av Percy som forklarte oss mye om historien til akkurat dette stedet, og inkaene generelt.
Macchu Picchu er faktisk navnet paa fjellet byen staar paa. Selve byen er det ingen som vet hva egentlig heter. Da spanjolene kom regnet inkaene med at ogsaa Macchu Picchu kom til aa bli rasert, siden byen ligger saapass naerme inka-hovedstaden, Cusco. (Ca. 8 dagsturer til fots.)
Dermed tok inkaene med seg rubbel og bit og forlot byen. Senere ble de selvsagt funnet og slaketet ned av spanjolene, men byen forble gjemt.
Selvsagt ble det enda fortalt om den. Byen ble vaerende i folkesnakk, og da oppdagere begynte aa "oppdage" Peru, var det "The lost cities of the Incas" de saa etter.
Dette er egentlig litt feil aa si, siden byene aldri var tapt. Lokalbefolkningen visste hele tiden hvor de var.
Da oppdageren med navn som jeg ikke husker kom til omraadet der turisthullet er naa, fant han en liten bygd. "Have you heard the rumors of the lost city of the incas", spor oppdageren.
"I don't know any lost city, but there is a Inca city up there." sier befolkningen og peker.
Slik oppdaget altsaa den kjente oppdageren Macchu Picchu.
Etter turen bestemte jeg, Nick, Andrea og Emily oss for aa ta turen opp til Wayna Picchu og se paa utsikten derifra. Det er et veldig kjent bilde av Macchu Picchu med et hoyt fjell i bakgrunnen, like bortenfor byen. - Det er Wayna Picchu.
Ingen av oss smaa backpackere hadde vann igjen, og ikke visste vi hvor langt det kom til aa vaere, men vi bestemte oss for at det var en god ide aa gaa alikevel.
Stor suksess. Veldig mye morro. Fine bilder og fantastisk utsikt.
Vi maatte ta i bruk baade klatring, rapellering og cavediving for aa naa toppen, men vi var alle enige om at det var vel verdt det. Til sammen brukte vi omtrent 3 timer opp og ned, pluss utsikt.
Paa veien ut av Macchu Picchu stotte vi paa den store strommen av turister som tar turen opp etter aa ha sovet litt lenge og spist en god frokost. Jeg er veldig glad for at vi ikke var der samtidig med dem. Regne begynte det ogsaa aa gjore.
De har faktisk dressert opp lamaer til ikke aa bite og til aa gaa rundt slik at turister kan ta bilde med lama paa Macchu Picchu. Etter aa ha sett ville lamaflokker paa hoylandet ble det litt droyt, men folk var visst fornoyde.
Vel nede igjen kjopte vi en burger, og tok straka veien tog og buss til Cusco.
Jeg likte Cusco'en vi hadde for. Med rolige gater og faa mennesker.
I dag var alt annerledes. Hele byen hadde faatt nytt liv. Masse folk, masse lys.
Vi dro paa en restaurant anbefalt er Percy. Der fikk vi endelig smake paa hamster. Alltid hatt lyst til det. Ganske spesielt, men ogsaa ganske godt. Smaker som kylling med BBQ saus.
Jeg har naa offisielt spist en halv hamster.
Vi sa hadet til Randall, Josie og Boem. Haaper jeg ser dem igjen i Australia!
Dagen etter, 07.02.09, var planen fridag i Cusco. - Det var deilig det.
Jeg stod opp kl. 07 og tok meg en tur i byen. Fikk kjopt noen postkort og brukte et par timer paa internetkafe. Kjopte meg buger og caps og sov et par timer paa hotellrommet.
Begynner nesten aa se levende ut. :-)
Paa kvelden motte jeg de andre for aa spise middag. Vi forelsket oss litt i stedet vi var paa i gaar, saa vi gikk dit igjen. Uten hamster denne ganger.
Drinker paa taket med flott utsikt og god mat nedenunder. Vi fikk alle utvekslet kontaktinformasjon, og enige om aa sende bilder osv. naar vi hadde sjansen.
Etter middag bestemte jeg, Nick, Andrea og Emily oss for aa dra ut til en klubb. Bare for aa prove aa dra ut litt i Peru. Det var omtrent som i Norge. Masse lys og musikken gikk i alt fra Grease-soundtrack til trancemusikk.
Vi fant oss et bord med sitteplasser, og siden det ikke er en saa veldig god ide aa laa ting ligge, gikk Andrea og Emily for aa danse mens jeg og Nick passet bordet. Nick var ikke saa veldig happy for at Andrea gikk for aa danse uten ham, men etter litt frem og tilbake fikk jentene gaa og Nick sier "Well, you girls just go, but I'm warning you. When you get back, it's going to be crawling with chicks here, 'cause me and Eirik, we're just so good looking."
Andrea har et "Yeah, right" i blikket og de to jentene gaar. Et par minutter senere kommer det tre jenter fra Chile og bare spor om de kan sette seg. Alle tre var godt over middels pene og Andrea maapet ganske bra naar hun kom tilbake.
"We totally won that battle, mate."
Ved 02-tiden sa vi hadet bra til Andrea og Nick. Jeg regner med aa se dem igjen i Sidney!
Morgenen etterpaa tok vi alle farvel med Emily ogsaa. Hun skal jeg mote i Melbourne!
Neste stop for meg, Ben, Noelle, Charlotte og Simon er Amazonas!
E
(I det siste har jeg hatt litt daarlig tilgang paa internet, saa jeg faller etter. Vent til jeg er paa et sivilisert sted saa faar jeg hentet meg inn litt. Til informasjon er jeg akkurat naa i Namibia paa vestkysten av Afrika, og for 3 timer siden hoppet jeg fallskjerm fra 4000 meters hoyde!)
torsdag 12. februar 2009
Peru! - Part III
Dagen etter Lares Trek
Etter det som foltes ut som, og ogsaa var veldig mange timer med gaaing, kom vi faktisk omsider frem til bussen som skulle ta oss ned til sivilisasjonen og en varm dusj. Aldri for har jeg vaert saa glad for aa sette meg selv i livsfare i en buss, men jeg tror alle folte det likedan.
Bussen kjorte som sitt vanlige selv helt ned til en by som ligger like nedenfor Macchu Picchu. Dette var, som man kanskje kan forvente, et realt turisthull.
Alle gatene var fylt med diverse souvernirbutikker, og "Resturant Pizzeria dos Incas! - Pizza, slik Inkaene spiste den!" 'er.
Jeg liker ikke slike steder, men akkurat naa kunne jeg flyttet inn i et hundehus, saa lenge det hadde vegger og en dusj.
Veggene og dusjen fikk jeg isteden ved et helt alright hotell midt i byen. Etter ikke mer enn 15 minutter paa hotellet mottes gjengen igjen, nede i resepsjonen og gikk i samlet flott opp mot Macchu Picchu omradets naturlige varme kilder. Aa ja!
Her snakket vi 32 grader i vannet og servering ved bassenget. Realt turist dette ogsaa selvfolgelig, men det var vann og det var varmt og det var herlig.
Etter et par av de beste timene i mitt liv gikk vi tilbake til hotellet, skiftet og gjorde oss klare til aa dra ut for aa spise. Kl. var 8:45 da vi gikk ut.
Kl. 9:00 blir hele byen morklagt, og vi blir vist opp i en bakgate av en kar med lommelykt, folyte og politiuniform. - Hele byen ovde paa standar prosedyre ved et jordskred. Vi hadde en del morro med det.
Etterhvert, naar det ikke var tegn til at lysene skulle paa igjen, gikk jeg og Nick for aa finne en restaurant i morket. Vi ropte litt og fant Josey og Randall paa en meksikansk restaurant, saa vi samlet troppene der. Skulle visst vaere veldig bra.
Vi fikk bestilt. Alpaca fagitas, for min del. Alpaca er en slags Lama, bare mindre og med ufattelig godt kjott.
1. Det tok lange tider aa faa maten.
2. Jeg fikk ikke drikka mi for etter maten.
3. Jeg fikk ikke alt jeg bestilte.
Maten var forsaavidt god, men hele elendigheten fikk seg en topp da Emily fant en spiker i fagitasen sin.
Ben tente paa alle pluggene.
"No way we're paying for this. That's a fucking nail!"
Restauranteieren provde faktisk aa forklare hvor spikren kom fra. Som om det hadde spilt noen rolle. Ben, Noelle og Emily forlot restauranten umiddelbart uten aa betale.
Vi andre spiste Noelle's Nachos, og bad om regning for bare halvparten av det vi spiste. Det fikk vi ogsaa. :-)
Jeg var endelig i en ordentlig seng kl. 23.00 og fikk ogsaa endelig sove.
E
(Ja, dette gaar litt i biter. Det er fordi det er saa mye aa fortelle, og fordi jeg ikke har evig tilgang til internet. Dermed detter det ogsaa litt etter. Jeg sitter naa paa flyplassen i San Paulo og er ganske forkjolet, og venter paa flyet mitt som gaar om 9 timer (!). Kunne kanskje skrevet mer, men Visa-kort er tabu her i Brasil, og jeg har bare et visst antall US dollars som jeg kan bruke.)
Etter det som foltes ut som, og ogsaa var veldig mange timer med gaaing, kom vi faktisk omsider frem til bussen som skulle ta oss ned til sivilisasjonen og en varm dusj. Aldri for har jeg vaert saa glad for aa sette meg selv i livsfare i en buss, men jeg tror alle folte det likedan.
Bussen kjorte som sitt vanlige selv helt ned til en by som ligger like nedenfor Macchu Picchu. Dette var, som man kanskje kan forvente, et realt turisthull.
Alle gatene var fylt med diverse souvernirbutikker, og "Resturant Pizzeria dos Incas! - Pizza, slik Inkaene spiste den!" 'er.
Jeg liker ikke slike steder, men akkurat naa kunne jeg flyttet inn i et hundehus, saa lenge det hadde vegger og en dusj.
Veggene og dusjen fikk jeg isteden ved et helt alright hotell midt i byen. Etter ikke mer enn 15 minutter paa hotellet mottes gjengen igjen, nede i resepsjonen og gikk i samlet flott opp mot Macchu Picchu omradets naturlige varme kilder. Aa ja!
Her snakket vi 32 grader i vannet og servering ved bassenget. Realt turist dette ogsaa selvfolgelig, men det var vann og det var varmt og det var herlig.
Etter et par av de beste timene i mitt liv gikk vi tilbake til hotellet, skiftet og gjorde oss klare til aa dra ut for aa spise. Kl. var 8:45 da vi gikk ut.
Kl. 9:00 blir hele byen morklagt, og vi blir vist opp i en bakgate av en kar med lommelykt, folyte og politiuniform. - Hele byen ovde paa standar prosedyre ved et jordskred. Vi hadde en del morro med det.
Etterhvert, naar det ikke var tegn til at lysene skulle paa igjen, gikk jeg og Nick for aa finne en restaurant i morket. Vi ropte litt og fant Josey og Randall paa en meksikansk restaurant, saa vi samlet troppene der. Skulle visst vaere veldig bra.
Vi fikk bestilt. Alpaca fagitas, for min del. Alpaca er en slags Lama, bare mindre og med ufattelig godt kjott.
1. Det tok lange tider aa faa maten.
2. Jeg fikk ikke drikka mi for etter maten.
3. Jeg fikk ikke alt jeg bestilte.
Maten var forsaavidt god, men hele elendigheten fikk seg en topp da Emily fant en spiker i fagitasen sin.
Ben tente paa alle pluggene.
"No way we're paying for this. That's a fucking nail!"
Restauranteieren provde faktisk aa forklare hvor spikren kom fra. Som om det hadde spilt noen rolle. Ben, Noelle og Emily forlot restauranten umiddelbart uten aa betale.
Vi andre spiste Noelle's Nachos, og bad om regning for bare halvparten av det vi spiste. Det fikk vi ogsaa. :-)
Jeg var endelig i en ordentlig seng kl. 23.00 og fikk ogsaa endelig sove.
E
(Ja, dette gaar litt i biter. Det er fordi det er saa mye aa fortelle, og fordi jeg ikke har evig tilgang til internet. Dermed detter det ogsaa litt etter. Jeg sitter naa paa flyplassen i San Paulo og er ganske forkjolet, og venter paa flyet mitt som gaar om 9 timer (!). Kunne kanskje skrevet mer, men Visa-kort er tabu her i Brasil, og jeg har bare et visst antall US dollars som jeg kan bruke.)
onsdag 11. februar 2009
Peru! - Part II
Lares Trek
Vi stod opp tidlig denne morgenen og hastet inn i bussen. Med oss har vi faatt 3 nye folgesvenner. Josey, Randall og Boem.
Bussen kjorer i 50 minutter, fremdeles paa livsfarlige landeveier.
Det jeg skilder som en livsfarlig landevei er en smal vei som du kanskje hadde revurdert aa kjore bilen din paa. Til hoyre er det en veldig hard fjellvegg, og til venstre er det et svaert utilgivelig stort fall for en elv. Se div. Donald Duck historier for bilder som likner saann ca.
En livsfarlig landevei kan ogsaa vaere en svaert trang vei med skarpe steiner og grener stikkendes ut overalt. Bikkjer som loper over veien og unger som loper etter bikkjene.
Anyways, 50 minutter saa var vi fremme foran to store fjell, med en liten dal i mellom seg. Avspranget laa paa ca. 4000 meter, og til tross for trappene dagen for var det svaert faa av oss som ikke ble overrasket over aa vaere helt utslitt etter 5 minutters gaaing. Skal sies at det meste var oppoverbakke.
Forst gikk vi i 4 timer. Vi organiserte oss slik at vi gikk i 20 minutter og saa ventet paa at alle skulle bli samlet. For de som kanskje er litt i bedre form enn andre og liker litt fart og spenning kan dette hores litt kjedelig ut, men jeg sverger paa at ingenting er bedre enn de 5 ekstra minuttene du har til aa prove aa samle sammen lungene dine mens du venter paa andre.
Dessverre, som vi merket etterhvert,er ikke slik kjoring helt optimalt. Paa denne maten blir de raskeste mer uthvilt og enda raskere, mens de litt trege faar mindre pause og blir tregere.
Vel oppe i hoylandet skiftet kulturen enormt. De menneskene som lever er oppe er som skrevet, helt uavhengige av resten av Peru. De betaler ikke skatt eller noenting, men lever av det de selv klarer aa hoste inn. Vi hadde gjennom hele vandringen smaa barn som kom lopende opp til oss, mokkete i fjeset, kledd i fillete plagg og nesten uten sko paa bena. (Det var fra 15 grader til 5 grader i luften til tider, og aldeles ikke noe solparadis som i Lima, mange tusen meter lengre nede.)
Nick og Andrea er begge to nylig utdannede tannleger, og hadde med seg et dross med tannborster som de gav bort. Vi andre hadde med div. ting vi kjopte paa markedet for vi dro. Ballonger, kjeks eller smaa leker var mest vanlig.
Som takk fikk vi smorblide ansikter. Svaert spesiell opplevelse.
Lunsj var et tre retters maaltid som alle ble ganske positivt overrasket over. Vi brukte en time paa lunsjcampen, slik at vi fikk samlet litt krefter og gikk deretter i 2 nye timer. Paa dette tidspunktet hadde det begynt aa regne kraftig, og veien gikk for det meste nedover. Det var en nogenlunde kjedelig opplevelse akkurat der og da, men i ettertid tenker jeg at det ikke var saa aller verst alikevel. Vi hadde uansett vaert veldig heldige med vaeret inntil da.
Paa fjellet i Peru har de ikke aarstider slik som vi har i Norge. De har regntid og torketid. Jeg var i Peru under regntiden, og ble anbefalt aa ta med meg minst 4 plastikkregnjakker kalt punjo, for aa ikke drukne helt bort.
Den var praktisk nok, og da vi endelig kom til campingplassen var sekken min saann ca. torr. Jeg var paa min side sokkvaat.
Vi hvilte litt og tok etterhvert fatt paa den 3-retters middagen som kokkecrew'et til Percy manet frem. De fleste maaltidene, inkludert frokosten gaar innenfor samme monster; Suppe, Kjott, Sott.
Etter middag tok vi alle en tidlig kveld kl. 20.00. Rimelig utslitt alle sammen.
Det var paa dette tidspunktet at jeg var uheldig nok til aa bli ganske ordentlig syk. Det inkluderer feber, oppkast, rennende nese, fenomenal hodepine og sovnloshet. De to neste dagene som hver inneholdt 8-10 timers gaaing i hoyt terreng var fulle av fine stunder, flotte opplevelser, nydelig utsikt osv, osv, og det er slik jeg kommer til aa huske det, men akkurat naar jeg var der skal det sies at det var heller grusomt.
"You look like a dead man walking there, mate. I can see the pain in your eyes. Take it easy." --
Det ble litt bedre paa slutten av dag 3 naar vi tok hestene fatt opp den siste skraaningen.
Vi kom oss frem til slutt, og vi fikk en veldig velfortjent belonning, som jeg skal beskrive senere naar jeg ikke har to engelske damer bak meg som snakker hoylytt om hvor lang tid de synes jeg bruker paa hotellets gratis internet.
E
Vi stod opp tidlig denne morgenen og hastet inn i bussen. Med oss har vi faatt 3 nye folgesvenner. Josey, Randall og Boem.
Bussen kjorer i 50 minutter, fremdeles paa livsfarlige landeveier.
Det jeg skilder som en livsfarlig landevei er en smal vei som du kanskje hadde revurdert aa kjore bilen din paa. Til hoyre er det en veldig hard fjellvegg, og til venstre er det et svaert utilgivelig stort fall for en elv. Se div. Donald Duck historier for bilder som likner saann ca.
En livsfarlig landevei kan ogsaa vaere en svaert trang vei med skarpe steiner og grener stikkendes ut overalt. Bikkjer som loper over veien og unger som loper etter bikkjene.
Anyways, 50 minutter saa var vi fremme foran to store fjell, med en liten dal i mellom seg. Avspranget laa paa ca. 4000 meter, og til tross for trappene dagen for var det svaert faa av oss som ikke ble overrasket over aa vaere helt utslitt etter 5 minutters gaaing. Skal sies at det meste var oppoverbakke.
Forst gikk vi i 4 timer. Vi organiserte oss slik at vi gikk i 20 minutter og saa ventet paa at alle skulle bli samlet. For de som kanskje er litt i bedre form enn andre og liker litt fart og spenning kan dette hores litt kjedelig ut, men jeg sverger paa at ingenting er bedre enn de 5 ekstra minuttene du har til aa prove aa samle sammen lungene dine mens du venter paa andre.
Dessverre, som vi merket etterhvert,er ikke slik kjoring helt optimalt. Paa denne maten blir de raskeste mer uthvilt og enda raskere, mens de litt trege faar mindre pause og blir tregere.
Vel oppe i hoylandet skiftet kulturen enormt. De menneskene som lever er oppe er som skrevet, helt uavhengige av resten av Peru. De betaler ikke skatt eller noenting, men lever av det de selv klarer aa hoste inn. Vi hadde gjennom hele vandringen smaa barn som kom lopende opp til oss, mokkete i fjeset, kledd i fillete plagg og nesten uten sko paa bena. (Det var fra 15 grader til 5 grader i luften til tider, og aldeles ikke noe solparadis som i Lima, mange tusen meter lengre nede.)
Nick og Andrea er begge to nylig utdannede tannleger, og hadde med seg et dross med tannborster som de gav bort. Vi andre hadde med div. ting vi kjopte paa markedet for vi dro. Ballonger, kjeks eller smaa leker var mest vanlig.
Som takk fikk vi smorblide ansikter. Svaert spesiell opplevelse.
Lunsj var et tre retters maaltid som alle ble ganske positivt overrasket over. Vi brukte en time paa lunsjcampen, slik at vi fikk samlet litt krefter og gikk deretter i 2 nye timer. Paa dette tidspunktet hadde det begynt aa regne kraftig, og veien gikk for det meste nedover. Det var en nogenlunde kjedelig opplevelse akkurat der og da, men i ettertid tenker jeg at det ikke var saa aller verst alikevel. Vi hadde uansett vaert veldig heldige med vaeret inntil da.
Paa fjellet i Peru har de ikke aarstider slik som vi har i Norge. De har regntid og torketid. Jeg var i Peru under regntiden, og ble anbefalt aa ta med meg minst 4 plastikkregnjakker kalt punjo, for aa ikke drukne helt bort.
Den var praktisk nok, og da vi endelig kom til campingplassen var sekken min saann ca. torr. Jeg var paa min side sokkvaat.
Vi hvilte litt og tok etterhvert fatt paa den 3-retters middagen som kokkecrew'et til Percy manet frem. De fleste maaltidene, inkludert frokosten gaar innenfor samme monster; Suppe, Kjott, Sott.
Etter middag tok vi alle en tidlig kveld kl. 20.00. Rimelig utslitt alle sammen.
Det var paa dette tidspunktet at jeg var uheldig nok til aa bli ganske ordentlig syk. Det inkluderer feber, oppkast, rennende nese, fenomenal hodepine og sovnloshet. De to neste dagene som hver inneholdt 8-10 timers gaaing i hoyt terreng var fulle av fine stunder, flotte opplevelser, nydelig utsikt osv, osv, og det er slik jeg kommer til aa huske det, men akkurat naar jeg var der skal det sies at det var heller grusomt.
"You look like a dead man walking there, mate. I can see the pain in your eyes. Take it easy." --
Det ble litt bedre paa slutten av dag 3 naar vi tok hestene fatt opp den siste skraaningen.
Vi kom oss frem til slutt, og vi fikk en veldig velfortjent belonning, som jeg skal beskrive senere naar jeg ikke har to engelske damer bak meg som snakker hoylytt om hvor lang tid de synes jeg bruker paa hotellets gratis internet.
E
fredag 6. februar 2009
Peru! - Part I
Reisen til Peru fra USA gikk via Costa Rica.
Ufattelig deilig aa kunne kle av seg bare littegrann etter flere kalde dager i baade Island og NY.
Costa Rica var vel og bra, men Lima var bedre. Jeg landet til solskinn og 30 grader.
For jeg rakk aa lure paa hvordan jeg skulle finne hotellet ble jeg plukket opp av en kar fra G.A.P, som kjorte meg i rasende fart direkte til motestedet. Trafikkregler er ikke saa farlig i Peru heller.
Jeg motte forste del av gruppa mi paa hotellet i Lima. Helt genial gjeng alle sammen. Vi er etterhvert blitt godt sveiset sammen, og vi har tatt vare paa hverandre gjennom hele turen.
Den forste kvelden gikk vi ut for aa spise sammen. Da var enda ikke hele gruppa samlet, men vi dannet en fin kjerne. Det var Nick og Andrea, et kjaerestepar fra Australia. Emily, ogsaa fra Australia, og til slutt Simon og Charlotte. Et kjaerestepar fra England.
Etter en hyggelig kveld (der vi helt urelatert med "hyggelig", saa en kar ble kjort ned paa moped, men reiste seg opp igjen og var tydeligvis i grei form.) sloknet jeg lett i senga paa hotellet. Eget rom med dobbeltseng og bad.
Dag 2 vaaknet jeg kl. 8, og gikk ned for frokost etter aa ha pakket sakene mine slik at jeg kan overleve baade varme Lima og kalde Cusco. Etter frokost motte vi to nye gruppemedlemmer.
Noelle og Benjamin. Ektemann og hustru i 20 aarene. (Samtlige av gruppa er forresten i aldersgruppa 24-32. De tror enda ikke at jeg er 19.)
Vi kom oss samlet paa flyet til Cusco og ble plukket opp av en buss og kjort til hotellet med en gang. Igjen faar jeg eget rom med dobbeltseng og bad, men i dette tilfellet faar jeg ogsaa en takterrasse med utsikt over hele Cusco. Veldig bra.
Vi gikk oss en tur rundt i byen. Jeg og Andrea fant ut at vi var sultne og fikk kjopt 4 hamburgere, lokringer og 4 brus til 60 kr.
Vel tilbake paa hotellet motte vi guiden vaar, Percy. Han virket alright nok, bortsett fra at han var veldig klar paa at det er vanlig og gi tips til guiden og hans medhjelpere. Han foreslo ogsaa at vi kjopte masse kjeks og smaa leker, slik at vi kunne dele ut til barna vi kom til aa mote paa fjellet. De var veldig vante med aa faa ting av turister.
Vi gikk ut for aa spise igjen i samlet tropp. Jeg drakk tidenes beste limonade.
Pakket til turen dagen etterpaa, og laa meg tidlig.
02.02.09 begynte vaar forste opplevelsestur i Peru.
Vi stod opp kl. 7, spiste frokost og kastet oss paa bussen som kjorte 50 min i stor fart i farlige svinger. Til slutt endte vi opp paa et lokalt lite marked der ca. 20 gamle damer solgte haandlagde luer, skjerf, vesker og alt mellom himmel og jord. Kjopte meg en veldig Peru'isk lue som jeg aldri skal bruke.
Deretter kjorte vi til en fjelltopp og fikk sett noen inkaruiner. Vi laerte veldig mye om kulturen og maaten de bygget paa. Ganske interessant.
Anbefalt lesning skal visst vaere Celestine Prophecy.
Naar man ser et fjell i Peru ser man gjerne mange striper. I mer moderene tid er disse for aa jevne ut terrenget litt, slik at man kan plante poteter der. Fjellene i Peru er for det meste svaert bratte, og dalene er i stor grad V-daler med en elv i bunn. Siden befolkningen bor ved elven er det nodvendig aa plante potetene oppe i skraaningene.
I gamle dager var det annerledes. Naar Inkaene bygget visste de at den beste jorden var den som var lengst nede ved elvene. inkasamfunnet var totalt avhengig av gode avlinger for aa skaffe seg mat. Derfor sparte de de omraadene til jordbruk, og bosatte seg heller oppe i fjellene.
Paa denne maaten kunne de faa den beste avlingen, samtidig som de fikk dyrket gudene sine naermere himmelen. Det var aldri meningen, men da spanjolene kom fungerte det ogsaa veldig bra som forsvarsverk.
Stripene som ble bygget av Inkaene var altsaa ikke der for aa jevne ut bakken. De var der for aa holde fjellet sammen. De visste at om det kom et steinskred ovenifra, saa ville det skape stor skade. Derfor bygget de murer, eller terrasser, paa en saann maate at eventuelle store steiner som kunne ha falt ned blir en del av muren. Ideen var aa gjore hele fjellet til én enhet, og dermed mer motstandsdyktig mot f.eks jordskjelv eller steinskred.
Inkaene tenkte hele tiden paa naturkreftene naar de bygget. Etter at Cusco som var hovedstaden for Inka imperiet ble overtatt av spanjolene, og spanjolene fylte byen med sine egne bygninger ble Cusco truffet av et jordskjelv. Bare inkabygningene stod igjen oppreist naar skjelvet var over.
(Litt historie bare som det er greit for meg ogsaa a skrive ned slik at jeg ikke glemmer det jeg heller.)
Etter en veldig bra lunsj kjorte vi videre til flere ruiner. Disse laa mye hoyere. Omtrent 4000 meter over havet.
Trapper er veldig slitsomt 4000 meter over havet. Og Inkaene bygde som sagt for det meste paa toppen av svaert bratte fjell. Vi fant oss et hotell og tok en tidlig kveld.
Dagen etter begynte vi paa Lares Trek som er en 3 dagers gaatur gjennom fjellene paa over 4200 meters hoyde, langt ifra all sivilisasjon. De eneste menneskene vi motte der var befolkning som faktisk bodde i smaa steinhytter der oppe, og levde for det meste av hva de klarte aa hoste inn selv eller bytte til seg fra naboer.
Det er flere samfunn oppe i fjellene i Peru, som er helt uavhengige av resten av verden. De betaler ikke skatt, og har ingen annen kontakt med resten av verdenen enn turister som meg selv, naar vi passerer, en gang i maaneden.
Mer om det senere.
Haaper alle har det bra!
E
Ufattelig deilig aa kunne kle av seg bare littegrann etter flere kalde dager i baade Island og NY.
Costa Rica var vel og bra, men Lima var bedre. Jeg landet til solskinn og 30 grader.
For jeg rakk aa lure paa hvordan jeg skulle finne hotellet ble jeg plukket opp av en kar fra G.A.P, som kjorte meg i rasende fart direkte til motestedet. Trafikkregler er ikke saa farlig i Peru heller.
Jeg motte forste del av gruppa mi paa hotellet i Lima. Helt genial gjeng alle sammen. Vi er etterhvert blitt godt sveiset sammen, og vi har tatt vare paa hverandre gjennom hele turen.
Den forste kvelden gikk vi ut for aa spise sammen. Da var enda ikke hele gruppa samlet, men vi dannet en fin kjerne. Det var Nick og Andrea, et kjaerestepar fra Australia. Emily, ogsaa fra Australia, og til slutt Simon og Charlotte. Et kjaerestepar fra England.
Etter en hyggelig kveld (der vi helt urelatert med "hyggelig", saa en kar ble kjort ned paa moped, men reiste seg opp igjen og var tydeligvis i grei form.) sloknet jeg lett i senga paa hotellet. Eget rom med dobbeltseng og bad.
Dag 2 vaaknet jeg kl. 8, og gikk ned for frokost etter aa ha pakket sakene mine slik at jeg kan overleve baade varme Lima og kalde Cusco. Etter frokost motte vi to nye gruppemedlemmer.
Noelle og Benjamin. Ektemann og hustru i 20 aarene. (Samtlige av gruppa er forresten i aldersgruppa 24-32. De tror enda ikke at jeg er 19.)
Vi kom oss samlet paa flyet til Cusco og ble plukket opp av en buss og kjort til hotellet med en gang. Igjen faar jeg eget rom med dobbeltseng og bad, men i dette tilfellet faar jeg ogsaa en takterrasse med utsikt over hele Cusco. Veldig bra.
Vi gikk oss en tur rundt i byen. Jeg og Andrea fant ut at vi var sultne og fikk kjopt 4 hamburgere, lokringer og 4 brus til 60 kr.
Vel tilbake paa hotellet motte vi guiden vaar, Percy. Han virket alright nok, bortsett fra at han var veldig klar paa at det er vanlig og gi tips til guiden og hans medhjelpere. Han foreslo ogsaa at vi kjopte masse kjeks og smaa leker, slik at vi kunne dele ut til barna vi kom til aa mote paa fjellet. De var veldig vante med aa faa ting av turister.
Vi gikk ut for aa spise igjen i samlet tropp. Jeg drakk tidenes beste limonade.
Pakket til turen dagen etterpaa, og laa meg tidlig.
02.02.09 begynte vaar forste opplevelsestur i Peru.
Vi stod opp kl. 7, spiste frokost og kastet oss paa bussen som kjorte 50 min i stor fart i farlige svinger. Til slutt endte vi opp paa et lokalt lite marked der ca. 20 gamle damer solgte haandlagde luer, skjerf, vesker og alt mellom himmel og jord. Kjopte meg en veldig Peru'isk lue som jeg aldri skal bruke.
Deretter kjorte vi til en fjelltopp og fikk sett noen inkaruiner. Vi laerte veldig mye om kulturen og maaten de bygget paa. Ganske interessant.
Anbefalt lesning skal visst vaere Celestine Prophecy.
Naar man ser et fjell i Peru ser man gjerne mange striper. I mer moderene tid er disse for aa jevne ut terrenget litt, slik at man kan plante poteter der. Fjellene i Peru er for det meste svaert bratte, og dalene er i stor grad V-daler med en elv i bunn. Siden befolkningen bor ved elven er det nodvendig aa plante potetene oppe i skraaningene.
I gamle dager var det annerledes. Naar Inkaene bygget visste de at den beste jorden var den som var lengst nede ved elvene. inkasamfunnet var totalt avhengig av gode avlinger for aa skaffe seg mat. Derfor sparte de de omraadene til jordbruk, og bosatte seg heller oppe i fjellene.
Paa denne maaten kunne de faa den beste avlingen, samtidig som de fikk dyrket gudene sine naermere himmelen. Det var aldri meningen, men da spanjolene kom fungerte det ogsaa veldig bra som forsvarsverk.
Stripene som ble bygget av Inkaene var altsaa ikke der for aa jevne ut bakken. De var der for aa holde fjellet sammen. De visste at om det kom et steinskred ovenifra, saa ville det skape stor skade. Derfor bygget de murer, eller terrasser, paa en saann maate at eventuelle store steiner som kunne ha falt ned blir en del av muren. Ideen var aa gjore hele fjellet til én enhet, og dermed mer motstandsdyktig mot f.eks jordskjelv eller steinskred.
Inkaene tenkte hele tiden paa naturkreftene naar de bygget. Etter at Cusco som var hovedstaden for Inka imperiet ble overtatt av spanjolene, og spanjolene fylte byen med sine egne bygninger ble Cusco truffet av et jordskjelv. Bare inkabygningene stod igjen oppreist naar skjelvet var over.
(Litt historie bare som det er greit for meg ogsaa a skrive ned slik at jeg ikke glemmer det jeg heller.)
Etter en veldig bra lunsj kjorte vi videre til flere ruiner. Disse laa mye hoyere. Omtrent 4000 meter over havet.
Trapper er veldig slitsomt 4000 meter over havet. Og Inkaene bygde som sagt for det meste paa toppen av svaert bratte fjell. Vi fant oss et hotell og tok en tidlig kveld.
Dagen etter begynte vi paa Lares Trek som er en 3 dagers gaatur gjennom fjellene paa over 4200 meters hoyde, langt ifra all sivilisasjon. De eneste menneskene vi motte der var befolkning som faktisk bodde i smaa steinhytter der oppe, og levde for det meste av hva de klarte aa hoste inn selv eller bytte til seg fra naboer.
Det er flere samfunn oppe i fjellene i Peru, som er helt uavhengige av resten av verden. De betaler ikke skatt, og har ingen annen kontakt med resten av verdenen enn turister som meg selv, naar vi passerer, en gang i maaneden.
Mer om det senere.
Haaper alle har det bra!
E
Abonner på:
Innlegg (Atom)