Flere som har begynt aa klage paa manglende blogginnlegg.
Ute er det straalende sol, jeg er i Sydney og jeg har en ordentlig australsk kjottpai som bare venter paa aa bli spist, og saa sitter jeg her og taster. Thanks a lot.
N'eways. Afrika.
Jeg ankom Sor-Afrika og fant etter en liten stund en lille damen som skulle plukke meg opp. Hun veivet med en lapp der det stod "Haruboe" Det var ikke for jeg faktisk provde aa lese det at det gikk opp for meg at det var etternavnet mitt. Damen kjorer meg gjennom Cape Town til Drifter's Inn.
Cape Town er en fin by helt paa sydspissen av-Sor Afrika. Absolutt alt jeg har sett i Sor Afrika har vaert mye renere og ryddigere enn jeg forestilte meg. Naar man tenker Afrika kan man se for seg smaa barn med oppsvulmete mager og fluer i ansiktet. Ok, de er litt lengre nord paa kontinentet, men man forventer alikevel ikke aa finne byer som hadde glidd rett inn i etthvert vestlig land.
Paa Drifters moter jeg gruppa mi. Den bestod av guiden, "Trompie", 5 jenter og en gutt. Samtlige fra Norge, 4 av dem fra Oslo og 2 fra Tonsberg. "Ja, vel." var det forste jeg tenkte, ikke helt happy for aa skulle paa tur i Afrika med bare nordmenn, men de viste seg aa vaere en veldig alright gjeng, og vi kom godt overens.
Med en gang jeg kom gikk vi fort igjennom litt div. informasjon. Vi som turdeltakere pliktet oss til aa hjelpe guiden med hygeniske oppgaver i og rundt bussen, sette opp egne telt og mer eller mindre klare oss selv. Det var helt greit.
Etter briefingen dro vi til en vingaard der vi skulle vaere med paa vinsmaking og fikk sjansen til aa kjope dyr vin til billig penge. Etterpaa tok vi en kjoretur. Saa vaare forste, ikke helt ville, Zebraer paa denne turen. (De forste av svaert mange!) Vel tilbake i Cape Town gikk jeg ut for aa kjope litt klaer og en sekk. Jeg visste ikke om jeg kom til aa faa tilbake baggen min for vi forlot Cape Town, saa jeg var nesten nodt til aa forberede meg. Brukte noen lapper paa det.
Deretter spiste vi middag paa en restaurant ved havnen, og jeg laerte meg aa sette pris paa T-bone steak til 100 kr.
Dag 2 dro vi nok en gang ut paa en kjoretur. Denne gangen til Kapp De Gode Haap. Her gikk vi litt fritt rundt, jeg, Oystein og Camilla tok oss en snautur opp til fyrtaarnet og hadde god utsikt derifra. Hva dyreliv angikk saa vi her for forste gang en bavian. Vi hadde noen artige minutter mens bavianen angrep turister og snek til seg en varm lunsj. Vi saa ogsaa struts, og noen smaa, rare, brune skapninger som tydeligvis skulle vaere elefantenes naermeste slektninger.
Naturen finner paa mye rart.
Det fant vi ogsaa ut paa neste stopp der vi gikk ut paa en steinholme og fant en koloni med pingviner. Smaa skapninger som laa og badet i sola.
De maa ha en merkelig kontrast i livet sitt, da temperaturen i sola i Sor Afrika godt kan gaa over 40 grader, mens havet de lever i/ved er det iskalde Atlanterhavet.
Hele vestkysten til Afrika grenser mot Atlanterhavet som takket vaere havstrommer som driver kaldt vann direkte fra polene skjelden kommer over 10 grader ved strendene.
Ostkysten grenser mot det noe varmere Indiahavet, og det er paa denne siden at vannsport er mest utbredt i Afrika, til tross for at vaatdrakt fremdeles er anbefalt.
Etter pingvinene og en lunsj dro vi tilbake til hotellet og hadde et par timer der. Jeg fikk blandt annet igjen baggen min. Etterpaa dro vi ut for aa spise middag med en gammel kjenning. Martin fra Kilroy hadde vaert reiseagent for samtlige nordmenn paa turen, og var i byen med familien sin. Vi hadde en alright middag paa et sted med svaert oransje vegger. T-bone steak, 600g - 110 kr. Jeg liker Afrika bedre og bedre.
Trompie viste seg aa vaere lusen til aa spise Pizza, saa jeg bestemte meg for aa markere at jeg var glad i og trengte mye mat allerede for starten av og spiste pizza'en hans i tillegg.
I Afrika blir det skjelden kastet mat. Vi fikk det vi ikke spiste med oss i take away bokser.
Veldig fint system, siden boksene med mat gikk rett til de fattige og sultene utenfor.
Men som fremdeles til tross for at de var tiggere var hyggelige, og holdt seg for seg selv. Ikke paatrengende. Sor Afrika er et land med store kontraster i forhold til de andre afrikanske landene saann sett.
Det kommer vel litt ann paa hvor i landet du er. Verken Cape Town eller Joburg er av de fattigste strokene i Sor Afrika, men slik jeg opplevde landet der og da kunne det lett virke som landet noyt Norsk okonomi.
Etter disse to dagene i Cape Town dro vi for alvor ut paa tur med bussen var som minnet mest om en tank, og som jeg ikke fikk lov til aa kalle buss men maatte kalle truck for aa ikke fornaerme guiden. Mer om det i neste innlegg.
E
- Jeg vet at oppdateringer kommer litt tregt og uregelmessig, men jeg foretrekker aa leve mens jeg er her, saa faar jeg heller ta meg bedre tid til kanskje aa taste et par innlegg naar jeg kommer hjem for fullforelsen sin skyld. Dette er tross alt en slags dagbok for meg ogsaa, selv om jeg forer egen logg mens jeg er her, saa jeg har ikke tenkt til aa gi den opp. Bare forsomme den litt.
søndag 29. mars 2009
torsdag 12. mars 2009
Brasil!
San Paulo
Faa timer etter at jeg gaar paa flyet i Lima, lander jeg i San Paulo. Med meg har jeg haandbagasjen min, og jeg henter ogsaa den store blaa sekken fra bagasjebaandet.
Hovedproblemet i dag er tiden. Hva skal jeg bruke den til? Jeg har 12 timer for flyet mitt forlater flyplassen med kurs for Afrika.
Jeg tok meg en liten tur utenfor doren til det som viste seg aa vaere en av flere gigantiske terminaler i San Paulo. Der stod det flere busser parkert, men ingen taxi, og etter aa ha provd aa snakke med et par mennesker som begge bare snakket Portugisisk valgte jeg aa ta meg turen tilbake inn for aa finne en informasjonsdisk, fremfor aa taa en buss til et ukjent sted.
Informasjonsdisken forteller at det beste man kan gjore egentlig er aa bli paa flyplassen, siden jeg har saa "daarlig tid" og siden mulighetene for aa komme tilbake var litt dodgy.
Jeg hadde ikke tenkt til aa trosse det, saa jeg tok meg isteden en runde paa flyplassen. Enormt sted. Tydeligvis var den like stor som JKF flyplassen i New York, men med mindre og dermed storre terminaler. Innen jeg kom frem til innsjekkingsluka for South African Airways hadde jeg noksaa vondt i bena.
Ved luka faar jeg vite at den ikke egentlig aapner for kl. 13, saa da har jeg 4 timer paa meg ute i terminalen for jeg i det hele tatt faar sjekket inn. Den tiden ble brukt paa en pizzarestaurant, paa et farmasi der jeg klarte aa mime meg til at jeg ville ha malariamedisin, og en internetkafe som tok 10US$ for 1 time og ikke ville la meg lade noenting.
Etter innsjekkingen entret jeg den egentlig terminalen. Her hadde jeg ogsaa en del timer, men litt mer aa ta meg til. Som aa spise baguett og sitte i en mer komfortabel stol. Paa dette tidspunktet begynte jeg aa faa litt darlig med batteri paa telefonen. Telefonen min, en sony ericsson, har dessverre ikke en taletid paa lengre enn 2 timer med fullt batteri.
I lopet av mine timer paa stedet tenkte jeg aa ta en telefonsamtale. Jeg provde derfor aa benytte meg av et telefonkort som man kunne faa kjopt i en luke. Tingen var, bortsett fra at damen i luken snakket veldig begrenset engelsk, at de ikke tok kort i luken. Var det en minibank i terminalen? Neh.
Kunne jeg kanskje betale litt ekstra til noen av butikkene og ta ut penger paa den maaten? Neh.
Jeg fikk ikke ringt fra noe annet enn mobiltelefonen min. Det valgte jeg aa ikke gjore. Isteden gikk jeg til gaten og satte meg ned paa en stol, puttet handbagasjen under bena mine og hadde boken i hendene. 2 timer senere kommer forste kall fra gaten. Jeg har ikke haandbagasjen min.
I stor fart tar jeg den vanlige ruta rundt flyplassen. Sjekker alt av toaletter og steder jeg kan ha lagt den fra meg i et anfall av galskap. Finnes ikke. Jeg gaar opp til disken ved gaten og sier at hei, jeg har ingenting. Jeg kan ikke dra herifra.
Med en gang kommer gaten til liv med heftig portugisisk snakk, og et par minutter senere kommer det en sikkerhetsvakt og ber meg vise ham absolutt alle steder jeg har vaert i terminalen. Jeg tar ham med paa samme runde som jeg selv gikk, og vi ender til slutt opp tilbake paa gaten. Alle snakker portugisisk og jeg vet ikke helt hva som skjer for en mann i dress tar meg med bort til et vindu og peker paa bagasjen min som ligger paa rullebanen. - Altsaa ikke haandbagasjen, men sekken som jeg sjekket inn.
Jeg komfirmerer at det er min, og ser at en flyplasskar i bil kommer og plukker den opp. Jeg faar hore at jeg ikke kommer med paa flighten og at de lurer litt paa hva de skal gjore videre.
Jeg prover aa snakke med foreldre, men mobilen min hadde som nevnt frustrerende lite batteri. Jeg tror jeg fikk forklart situasjonen saann nogenlunde.
Flyet gaar og jeg staar fremdeles ved disken. Jeg er fremdeles ganske rolig. Og det var visst det som dro litt paa tiden, fikk jeg vite i ettertid. - Passasjerer som har mistet pass og billett skal skrike og lage leven, ikke staa stille.
10 minutter etter at flyet har forlatt flyplassen faar en av de ansatte ved disken inn en melding. De har tatt en tyv og han hadde med seg en svart sekk, som den som er etterlyst.
Tyven som stjal hadde visst vaert ganske opptatt. For han kom saa langt som til meg hadde han allerede vaert innom tax free'en. Der tok han med seg tobakk og sjokolade og gikk videre. Dette forte til at han fikk en politibetjent paa seg. Denne politibetjenten var bestemt paa aa faa saa mange anklagelser som mulig og paagrep derfor ikke tyven med en gang. Heller ikke da han stjal sekken min litt senere. Forst etter at flyet mitt hadde gaatt og tyven var ved gaten sin bestemte politimannen seg for aa handle og tauet karen inn.
Jeg faar sekken min tilbake med alt som var i den, og beskjed om at hvis jeg er heldig kommer jeg med paa samme fly, 24 timer senere. Men jeg kunne ikke forlate terminalen. Jeg sjekker inn paa et flyplasshotell som virket bestemt paa aa utnytte min desperasjon og tok seg godt betalt for et rom for natten.
Dagen etter var ganske kjedelig. Jeg satt for det meste aa leste boken min, som jeg etterhvert fullforte. Ingen paa flyplassen kunne jo engelsk, saa det var daarlig med folk aa prate med. Mobiltelefonen var nesten dod, og cash hadde jeg ikke. Jeg fikk en telefon fra Kilroy midt paa dagen som uttrykte en bekymring over at jeg ikke hadde dukket opp naar hotellet i Sor Afrika skulle plukke meg opp. Jeg forklarer situasjonen og faar beskjed om aa holde meg i naerheten av telefonen. Etterhvert dor telefonen.
Midt paa dagen skjedde det noe litt artig; Jeg ble selv tauet inn av et par sikkerhetsvakter som forteller at ansatte hadde lagt merke til at jeg var ganske lenge paa flyplassen og de lurte paa hvorfor. Jeg svarer saa godt jeg kan paa det, samt mange andre sporsmal om hva jeg gjorde i Brasil, og fikk deretter gaa tilbake til stolen min.
Heldigvis for meg fikk jeg naa en billett til flyet. Problemet mitt var bagasjen min. Hvor var den hen? Jeg spor ved gaten og de sier at den antakeligvis ble med flyet dagen for. Jeg sier at det er ikke mulig fordi jeg saa at den ble tatt ut og kjort vekk. Jeg faar beskjed om aa gaa paa flyet og isteden sende inn en klage i Johannesburg.
Som foreslaatt, saa gjort. Jeg klager i Joburg og tar transit flyet mitt videre til Cape Town, der jeg moter gruppa mi. 6 Nordmenn! 1 gutt og 5 jenter. Mer om turen kommer i neste innlegg, men for aa legge inn alle konsekvensene av Brasil i et innlegg;
Dagen etter faar jeg tilbake baggen min. Jeg ser for igjennom den, det jeg har savnet mest er jo rene klaer, og jeg sier meg fornoyd med at ingenting ser ut til aa mangle. Det var feil.
I en av tre lommeboker i baggen laa et VISA kort og et Mastercard. Disse var tatt med i hovedsak pga. sikkerhet, og at kortet jeg allerede bruker til vanlig begynner aa bli ganske slitt. Kjedelig aa staa igjen uten kort eller penger i Afrika.
At disse to kortene mangler faar jeg ikke vite for jeg kommer tilbake fra en kanotur i Namibia, en uke senere. Da har jeg faatt en melding fra banken som sier at mens jeg tydeligvis er i Namibia utifra VISA kortet mitt, faar de ogsaa inn transaksjoner fra Johannesburg med det andre kortet.
I alt ble ca. 36000 kr stjaalet fra kortet. I hovedsak ble kortet brukt i en elektronikkbutikk og i en musikkbutikk.
Jeg faar deler av pengene igjen paa forsikring, men mye tyder paa at det blir en egenandel, siden det hele startet med min uoppmerksomhet paa flyplassen i San Paulo.
Moralen i dette innlegget her er; Ikke stol paa noen naar du er ute aa reiser. Faar du sjansen til aa plaste inn bagasjen din paa flyplassen - Gjor det. Ikke ha verdifulle ting i bagasjen du sjekker inn.
E
---
Jeg har naa kommet trygt frem til Australia, der jeg har mott opp med familien og bor for oyeblikket hos Dianne, Mark, Graham og Astrid. Alt og veldig hyggelig og alt er bra.
Haaper aa faa tatt et surfekurs i lopet av min tid her i Perth.
Faa timer etter at jeg gaar paa flyet i Lima, lander jeg i San Paulo. Med meg har jeg haandbagasjen min, og jeg henter ogsaa den store blaa sekken fra bagasjebaandet.
Hovedproblemet i dag er tiden. Hva skal jeg bruke den til? Jeg har 12 timer for flyet mitt forlater flyplassen med kurs for Afrika.
Jeg tok meg en liten tur utenfor doren til det som viste seg aa vaere en av flere gigantiske terminaler i San Paulo. Der stod det flere busser parkert, men ingen taxi, og etter aa ha provd aa snakke med et par mennesker som begge bare snakket Portugisisk valgte jeg aa ta meg turen tilbake inn for aa finne en informasjonsdisk, fremfor aa taa en buss til et ukjent sted.
Informasjonsdisken forteller at det beste man kan gjore egentlig er aa bli paa flyplassen, siden jeg har saa "daarlig tid" og siden mulighetene for aa komme tilbake var litt dodgy.
Jeg hadde ikke tenkt til aa trosse det, saa jeg tok meg isteden en runde paa flyplassen. Enormt sted. Tydeligvis var den like stor som JKF flyplassen i New York, men med mindre og dermed storre terminaler. Innen jeg kom frem til innsjekkingsluka for South African Airways hadde jeg noksaa vondt i bena.
Ved luka faar jeg vite at den ikke egentlig aapner for kl. 13, saa da har jeg 4 timer paa meg ute i terminalen for jeg i det hele tatt faar sjekket inn. Den tiden ble brukt paa en pizzarestaurant, paa et farmasi der jeg klarte aa mime meg til at jeg ville ha malariamedisin, og en internetkafe som tok 10US$ for 1 time og ikke ville la meg lade noenting.
Etter innsjekkingen entret jeg den egentlig terminalen. Her hadde jeg ogsaa en del timer, men litt mer aa ta meg til. Som aa spise baguett og sitte i en mer komfortabel stol. Paa dette tidspunktet begynte jeg aa faa litt darlig med batteri paa telefonen. Telefonen min, en sony ericsson, har dessverre ikke en taletid paa lengre enn 2 timer med fullt batteri.
I lopet av mine timer paa stedet tenkte jeg aa ta en telefonsamtale. Jeg provde derfor aa benytte meg av et telefonkort som man kunne faa kjopt i en luke. Tingen var, bortsett fra at damen i luken snakket veldig begrenset engelsk, at de ikke tok kort i luken. Var det en minibank i terminalen? Neh.
Kunne jeg kanskje betale litt ekstra til noen av butikkene og ta ut penger paa den maaten? Neh.
Jeg fikk ikke ringt fra noe annet enn mobiltelefonen min. Det valgte jeg aa ikke gjore. Isteden gikk jeg til gaten og satte meg ned paa en stol, puttet handbagasjen under bena mine og hadde boken i hendene. 2 timer senere kommer forste kall fra gaten. Jeg har ikke haandbagasjen min.
I stor fart tar jeg den vanlige ruta rundt flyplassen. Sjekker alt av toaletter og steder jeg kan ha lagt den fra meg i et anfall av galskap. Finnes ikke. Jeg gaar opp til disken ved gaten og sier at hei, jeg har ingenting. Jeg kan ikke dra herifra.
Med en gang kommer gaten til liv med heftig portugisisk snakk, og et par minutter senere kommer det en sikkerhetsvakt og ber meg vise ham absolutt alle steder jeg har vaert i terminalen. Jeg tar ham med paa samme runde som jeg selv gikk, og vi ender til slutt opp tilbake paa gaten. Alle snakker portugisisk og jeg vet ikke helt hva som skjer for en mann i dress tar meg med bort til et vindu og peker paa bagasjen min som ligger paa rullebanen. - Altsaa ikke haandbagasjen, men sekken som jeg sjekket inn.
Jeg komfirmerer at det er min, og ser at en flyplasskar i bil kommer og plukker den opp. Jeg faar hore at jeg ikke kommer med paa flighten og at de lurer litt paa hva de skal gjore videre.
Jeg prover aa snakke med foreldre, men mobilen min hadde som nevnt frustrerende lite batteri. Jeg tror jeg fikk forklart situasjonen saann nogenlunde.
Flyet gaar og jeg staar fremdeles ved disken. Jeg er fremdeles ganske rolig. Og det var visst det som dro litt paa tiden, fikk jeg vite i ettertid. - Passasjerer som har mistet pass og billett skal skrike og lage leven, ikke staa stille.
10 minutter etter at flyet har forlatt flyplassen faar en av de ansatte ved disken inn en melding. De har tatt en tyv og han hadde med seg en svart sekk, som den som er etterlyst.
Tyven som stjal hadde visst vaert ganske opptatt. For han kom saa langt som til meg hadde han allerede vaert innom tax free'en. Der tok han med seg tobakk og sjokolade og gikk videre. Dette forte til at han fikk en politibetjent paa seg. Denne politibetjenten var bestemt paa aa faa saa mange anklagelser som mulig og paagrep derfor ikke tyven med en gang. Heller ikke da han stjal sekken min litt senere. Forst etter at flyet mitt hadde gaatt og tyven var ved gaten sin bestemte politimannen seg for aa handle og tauet karen inn.
Jeg faar sekken min tilbake med alt som var i den, og beskjed om at hvis jeg er heldig kommer jeg med paa samme fly, 24 timer senere. Men jeg kunne ikke forlate terminalen. Jeg sjekker inn paa et flyplasshotell som virket bestemt paa aa utnytte min desperasjon og tok seg godt betalt for et rom for natten.
Dagen etter var ganske kjedelig. Jeg satt for det meste aa leste boken min, som jeg etterhvert fullforte. Ingen paa flyplassen kunne jo engelsk, saa det var daarlig med folk aa prate med. Mobiltelefonen var nesten dod, og cash hadde jeg ikke. Jeg fikk en telefon fra Kilroy midt paa dagen som uttrykte en bekymring over at jeg ikke hadde dukket opp naar hotellet i Sor Afrika skulle plukke meg opp. Jeg forklarer situasjonen og faar beskjed om aa holde meg i naerheten av telefonen. Etterhvert dor telefonen.
Midt paa dagen skjedde det noe litt artig; Jeg ble selv tauet inn av et par sikkerhetsvakter som forteller at ansatte hadde lagt merke til at jeg var ganske lenge paa flyplassen og de lurte paa hvorfor. Jeg svarer saa godt jeg kan paa det, samt mange andre sporsmal om hva jeg gjorde i Brasil, og fikk deretter gaa tilbake til stolen min.
Heldigvis for meg fikk jeg naa en billett til flyet. Problemet mitt var bagasjen min. Hvor var den hen? Jeg spor ved gaten og de sier at den antakeligvis ble med flyet dagen for. Jeg sier at det er ikke mulig fordi jeg saa at den ble tatt ut og kjort vekk. Jeg faar beskjed om aa gaa paa flyet og isteden sende inn en klage i Johannesburg.
Som foreslaatt, saa gjort. Jeg klager i Joburg og tar transit flyet mitt videre til Cape Town, der jeg moter gruppa mi. 6 Nordmenn! 1 gutt og 5 jenter. Mer om turen kommer i neste innlegg, men for aa legge inn alle konsekvensene av Brasil i et innlegg;
Dagen etter faar jeg tilbake baggen min. Jeg ser for igjennom den, det jeg har savnet mest er jo rene klaer, og jeg sier meg fornoyd med at ingenting ser ut til aa mangle. Det var feil.
I en av tre lommeboker i baggen laa et VISA kort og et Mastercard. Disse var tatt med i hovedsak pga. sikkerhet, og at kortet jeg allerede bruker til vanlig begynner aa bli ganske slitt. Kjedelig aa staa igjen uten kort eller penger i Afrika.
At disse to kortene mangler faar jeg ikke vite for jeg kommer tilbake fra en kanotur i Namibia, en uke senere. Da har jeg faatt en melding fra banken som sier at mens jeg tydeligvis er i Namibia utifra VISA kortet mitt, faar de ogsaa inn transaksjoner fra Johannesburg med det andre kortet.
I alt ble ca. 36000 kr stjaalet fra kortet. I hovedsak ble kortet brukt i en elektronikkbutikk og i en musikkbutikk.
Jeg faar deler av pengene igjen paa forsikring, men mye tyder paa at det blir en egenandel, siden det hele startet med min uoppmerksomhet paa flyplassen i San Paulo.
Moralen i dette innlegget her er; Ikke stol paa noen naar du er ute aa reiser. Faar du sjansen til aa plaste inn bagasjen din paa flyplassen - Gjor det. Ikke ha verdifulle ting i bagasjen du sjekker inn.
E
---
Jeg har naa kommet trygt frem til Australia, der jeg har mott opp med familien og bor for oyeblikket hos Dianne, Mark, Graham og Astrid. Alt og veldig hyggelig og alt er bra.
Haaper aa faa tatt et surfekurs i lopet av min tid her i Perth.
tirsdag 10. mars 2009
Peru! - Part IV
Amazonas.
Flyturen til Puerto Maldonado (elns) gikk paa under en time, og da vi kom frem ble vi umiddelbart slaatt av at "Her var det varmt."
Det var kanskje ikke saa grusomt varmt i forhold til Lima egentlig, men med en luftfuktighet som aldri gaar under 75% viste Amazonas seg aa vaere nok til aa faa hvem som helst til aa svette.
Saerlig folk fra Norge.
Inntrykk nr. 2 var at her skifter vaeret fort. De forste som gikk ut av flyet (oss) kom frem til terminalen torre, mens de siste var gjennomvaate. Innen vi fikk frem bagasjen vaar hadde det sluttet, startet og sluttet igjen aa regne.
Vi motte guiden vaar som snakket mumlete engelsk og kjorte inn til byen som ligger midt i jungelen. Det er saa mange traer der at man har litt vanskelig for aa fatte at Puerto Maldonado faktisk er en by med nesten 30.000 innbyggere. Vi kjorte inn til byen og kjopte iskrem, og deretter dro vil til baaten vaar.
Baaten var lang, den hadde tak og egentlig plass til 24 personer. Vi var 6. Baatturen tok ca.3 timer. Vi reiste ikke paa selve Amazonaselven, men en av mange "smaaelver". Den fikk fremdeles Glomma til aa likne paa en bekk.
Det var utrolig varmt med saa mye fuktighet i luften. Det, i tillegg til regnstormer som kom og gikk som de ville resulterte i at innen vi endelig kom frem var omtrent alt vaatt.
Vi saa ingen dyr, men landskapet i seg selv var veldig interessant. Bare en gang for har jeg vaert i en ordentlig regnskog, men dette var en annen opplevelse.
Vel fremme sjekket vi inn paa logden og rommene vaare som var vel fine. Myggnetting og alt.
Problemet var at alle hadde rom ved siden av hverandre og felles tak som paa en maate var litt over veggene, saa alt av toalettbesok var ganske lite privat.
For middag gikk vi en runde i junglen med guiden vaar, Estaban. Det var ganske morsomt. Ikke mange store dyr, men nok av forvokste insekter. Inkludert var to typer taranella edderkopp, og flere gresshopper paa storrelse med tommelen min. Mygg var det ogsaa nok av.
MyggA, som visstnok var det sterkeste Norge kunne varte opp med av myggspray og som var middelet jeg skulle stotte meg paa i malariaomraadene i Afrika lovte meg en god beskyttelse mot mygg i ca. 6 timer.
Saann ca. 5 minutter holdt det mot battalionen av mygg som ventet oss i Amazonasjungelen.
Middagen var fyllt potet og smakte helt greit. All maten var godkjent av en ganske eksentrisk gammel dame som eier stedet. Hun gikk rundt og sang, onsket oss velkommen paa fransk, og tok seg en dans mitdt paa gulvet for hun satt seg ned og spiste middag.
Alt sammen med en tam ape paa skulderen.
"Spider Monkey" Yvaine, likte godt aa klatre paa alt som var. Inkludert gjestene.
Dag 2 i jungelen startet vi dagen med en 4 timers gaatur. Man maa nesten se bilder for aa kunne se det for seg, men Blogger er nogenlunde bestemt paa aa ikke la meg laste dem opp.
Uansett; Det er tett med traer og andre slags planter. Det er mye gront, men hvis man ser etter er det utrolig hvor mange farger man kan finne i regnskogen.
Bakken er nesten som i Norge, bare med andre planterester, men store deler av regnskogen staar faktisk under vann. Saerlig i regntiden, som det var naa.
Gigantiske omraader ligger under 10-20cm med vann, og vi var ganske fornoyde med gummistovlene som vi ble anbefalt aa taa paa oss.
Vel fremme ved det vi trodde var en elv, men som viste seg aa vaere enn innsjo, tok vi aarene fatt og rodde oss en runde. I lopet av runden saa vi en kalkun og en cayman
En cayman er en krokodille.
"Everyone who has been to Australia knows that this is a bad excuse for a crocodile." sa Ben.
Naar vi nesten var ferdig med runden begynte det aa regne, og vi rodde som noen helter for aa komme inn til land, bare middels vaate. Lunsj ble foretatt paa en liten hytte, og etterpaa (etter at regnet hadde stoppet.) tok vi fatt paa den 3 timer lange gaaturen hjem.
Av dyr i skogen saa vi egentlig ikke saa mye. Vi saa enda mere insekter - veldig mye mygg, en liten slange som viste seg aa vaere en Gronn Mamba, visstnok veldig giftig, og det var egentlig det. Vi stoppet i en periode fordi Ben var helt sikker paa at han hadde sett en ape. Det var enda en kalkun.
Ved flere anledninger matte vi krysse elver inne i jungelen. Naar det ikke var en bro til stede, og det var ofte, ble kryssingen foretatt paa en tommerstokk.
Jeg liker aa bade, men jeg foretrekker aa gjore det uten kameraet mitt, det maa jeg aerlig innromme. Vi holdt oss godt fast de stedene det var mulig, og balanserte ellers saa godt vi kunne. I lopet av turen hadde vi ingen uhell.
Vi dro paa enda en liten baattur i selve elven vi kom fra for middag, der vi provde aa se noen flere caymans. Vi saa 4 stykker.
Dagen etter stod vi opp og tok baaten tilbake til Puerto Maldonado. Igjen var baatturen paa 3 timer. Paa flyplassen fant vi ut at vi maatte vente i 3 timer for flyet vaart gikk. Lite imponnerte satt vi oss ned paa en restaurant og opplevde et av amazonas-turens hoydepunkter.
Simon, som aldeles ikke liker pulverkaffe og hadde klaget over kaffen gjennom hele turen i junglen bestilte seg det han trodde endelig skulle vaere ordentlig kaffe, og faar servert en kopp varm melk og en pose pulverkaffe. "I don't fucking believe it."
Fantastisk ansiktsuttrykk.
Vi tok flyet til Lima og spise en siste middag med Noelle og Ben. Haaper aa se de igjen i Australia.
Siste dagen i Lima for min del brukte jeg sammen med Simon og Charlotte. Vi tok oss en taxitur til Lima sentrum. Taxien var den minste jeg har sett i mitt liv, og hadde bensintanken i bagasjerommet. Foran oss paa motorveien i 120 kilometer i timen hadde vi en liknende taxi, men denne hadde kulehull bak.
Sikkerheten i selve sentrum viste seg aa ikke vaere noe problem. Her var det politi overalt og iallefall 4 tanks. Vi tok oss en god rundt og spiste lunsj paa en litt tvilsom restaurant. - Vi valgte aa ikke spise gronsakene.
Etterpa dro vi tilbake til hotellet og sov i en 4 timers tid, for jeg tok farvel med Simon og Charlotte og tok taxien til flyplassen. Innsjekking gikk uten problemer, og jeg sovnet ombord paa flyet til San Paulo, Brasil.
---
Det var beretningen om Peru. Neste innlegg kommer til aa inneholde hele serien med hendelser som har skaffet meg mest problemer paa denne turen, og som jeg fremdeles lider for, og antakeligvis kommer til aa kjenne paa kroppen i maanedene som kommer.
E
Flyturen til Puerto Maldonado (elns) gikk paa under en time, og da vi kom frem ble vi umiddelbart slaatt av at "Her var det varmt."
Det var kanskje ikke saa grusomt varmt i forhold til Lima egentlig, men med en luftfuktighet som aldri gaar under 75% viste Amazonas seg aa vaere nok til aa faa hvem som helst til aa svette.
Saerlig folk fra Norge.
Inntrykk nr. 2 var at her skifter vaeret fort. De forste som gikk ut av flyet (oss) kom frem til terminalen torre, mens de siste var gjennomvaate. Innen vi fikk frem bagasjen vaar hadde det sluttet, startet og sluttet igjen aa regne.
Vi motte guiden vaar som snakket mumlete engelsk og kjorte inn til byen som ligger midt i jungelen. Det er saa mange traer der at man har litt vanskelig for aa fatte at Puerto Maldonado faktisk er en by med nesten 30.000 innbyggere. Vi kjorte inn til byen og kjopte iskrem, og deretter dro vil til baaten vaar.
Baaten var lang, den hadde tak og egentlig plass til 24 personer. Vi var 6. Baatturen tok ca.3 timer. Vi reiste ikke paa selve Amazonaselven, men en av mange "smaaelver". Den fikk fremdeles Glomma til aa likne paa en bekk.
Det var utrolig varmt med saa mye fuktighet i luften. Det, i tillegg til regnstormer som kom og gikk som de ville resulterte i at innen vi endelig kom frem var omtrent alt vaatt.
Vi saa ingen dyr, men landskapet i seg selv var veldig interessant. Bare en gang for har jeg vaert i en ordentlig regnskog, men dette var en annen opplevelse.
Vel fremme sjekket vi inn paa logden og rommene vaare som var vel fine. Myggnetting og alt.
Problemet var at alle hadde rom ved siden av hverandre og felles tak som paa en maate var litt over veggene, saa alt av toalettbesok var ganske lite privat.
For middag gikk vi en runde i junglen med guiden vaar, Estaban. Det var ganske morsomt. Ikke mange store dyr, men nok av forvokste insekter. Inkludert var to typer taranella edderkopp, og flere gresshopper paa storrelse med tommelen min. Mygg var det ogsaa nok av.
MyggA, som visstnok var det sterkeste Norge kunne varte opp med av myggspray og som var middelet jeg skulle stotte meg paa i malariaomraadene i Afrika lovte meg en god beskyttelse mot mygg i ca. 6 timer.
Saann ca. 5 minutter holdt det mot battalionen av mygg som ventet oss i Amazonasjungelen.
Middagen var fyllt potet og smakte helt greit. All maten var godkjent av en ganske eksentrisk gammel dame som eier stedet. Hun gikk rundt og sang, onsket oss velkommen paa fransk, og tok seg en dans mitdt paa gulvet for hun satt seg ned og spiste middag.
Alt sammen med en tam ape paa skulderen.
"Spider Monkey" Yvaine, likte godt aa klatre paa alt som var. Inkludert gjestene.
Dag 2 i jungelen startet vi dagen med en 4 timers gaatur. Man maa nesten se bilder for aa kunne se det for seg, men Blogger er nogenlunde bestemt paa aa ikke la meg laste dem opp.
Uansett; Det er tett med traer og andre slags planter. Det er mye gront, men hvis man ser etter er det utrolig hvor mange farger man kan finne i regnskogen.
Bakken er nesten som i Norge, bare med andre planterester, men store deler av regnskogen staar faktisk under vann. Saerlig i regntiden, som det var naa.
Gigantiske omraader ligger under 10-20cm med vann, og vi var ganske fornoyde med gummistovlene som vi ble anbefalt aa taa paa oss.
Vel fremme ved det vi trodde var en elv, men som viste seg aa vaere enn innsjo, tok vi aarene fatt og rodde oss en runde. I lopet av runden saa vi en kalkun og en cayman
En cayman er en krokodille.
"Everyone who has been to Australia knows that this is a bad excuse for a crocodile." sa Ben.
Naar vi nesten var ferdig med runden begynte det aa regne, og vi rodde som noen helter for aa komme inn til land, bare middels vaate. Lunsj ble foretatt paa en liten hytte, og etterpaa (etter at regnet hadde stoppet.) tok vi fatt paa den 3 timer lange gaaturen hjem.
Av dyr i skogen saa vi egentlig ikke saa mye. Vi saa enda mere insekter - veldig mye mygg, en liten slange som viste seg aa vaere en Gronn Mamba, visstnok veldig giftig, og det var egentlig det. Vi stoppet i en periode fordi Ben var helt sikker paa at han hadde sett en ape. Det var enda en kalkun.
Ved flere anledninger matte vi krysse elver inne i jungelen. Naar det ikke var en bro til stede, og det var ofte, ble kryssingen foretatt paa en tommerstokk.
Jeg liker aa bade, men jeg foretrekker aa gjore det uten kameraet mitt, det maa jeg aerlig innromme. Vi holdt oss godt fast de stedene det var mulig, og balanserte ellers saa godt vi kunne. I lopet av turen hadde vi ingen uhell.
Vi dro paa enda en liten baattur i selve elven vi kom fra for middag, der vi provde aa se noen flere caymans. Vi saa 4 stykker.
Dagen etter stod vi opp og tok baaten tilbake til Puerto Maldonado. Igjen var baatturen paa 3 timer. Paa flyplassen fant vi ut at vi maatte vente i 3 timer for flyet vaart gikk. Lite imponnerte satt vi oss ned paa en restaurant og opplevde et av amazonas-turens hoydepunkter.
Simon, som aldeles ikke liker pulverkaffe og hadde klaget over kaffen gjennom hele turen i junglen bestilte seg det han trodde endelig skulle vaere ordentlig kaffe, og faar servert en kopp varm melk og en pose pulverkaffe. "I don't fucking believe it."
Fantastisk ansiktsuttrykk.
Vi tok flyet til Lima og spise en siste middag med Noelle og Ben. Haaper aa se de igjen i Australia.
Siste dagen i Lima for min del brukte jeg sammen med Simon og Charlotte. Vi tok oss en taxitur til Lima sentrum. Taxien var den minste jeg har sett i mitt liv, og hadde bensintanken i bagasjerommet. Foran oss paa motorveien i 120 kilometer i timen hadde vi en liknende taxi, men denne hadde kulehull bak.
Sikkerheten i selve sentrum viste seg aa ikke vaere noe problem. Her var det politi overalt og iallefall 4 tanks. Vi tok oss en god rundt og spiste lunsj paa en litt tvilsom restaurant. - Vi valgte aa ikke spise gronsakene.
Etterpa dro vi tilbake til hotellet og sov i en 4 timers tid, for jeg tok farvel med Simon og Charlotte og tok taxien til flyplassen. Innsjekking gikk uten problemer, og jeg sovnet ombord paa flyet til San Paulo, Brasil.
---
Det var beretningen om Peru. Neste innlegg kommer til aa inneholde hele serien med hendelser som har skaffet meg mest problemer paa denne turen, og som jeg fremdeles lider for, og antakeligvis kommer til aa kjenne paa kroppen i maanedene som kommer.
E
Abonner på:
Innlegg (Atom)