Peru! - Part II

Lares Trek




Vi stod opp tidlig denne morgenen og hastet inn i bussen. Med oss har vi faatt 3 nye folgesvenner. Josey, Randall og Boem.

Bussen kjorer i 50 minutter, fremdeles paa livsfarlige landeveier.


Det jeg skilder som en livsfarlig landevei er en smal vei som du kanskje hadde revurdert aa kjore bilen din paa. Til hoyre er det en veldig hard fjellvegg, og til venstre er det et svaert utilgivelig stort fall for en elv. Se div. Donald Duck historier for bilder som likner saann ca.

En livsfarlig landevei kan ogsaa vaere en svaert trang vei med skarpe steiner og grener stikkendes ut overalt. Bikkjer som loper over veien og unger som loper etter bikkjene.


Anyways, 50 minutter saa var vi fremme foran to store fjell, med en liten dal i mellom seg. Avspranget laa paa ca. 4000 meter, og til tross for trappene dagen for var det svaert faa av oss som ikke ble overrasket over aa vaere helt utslitt etter 5 minutters gaaing. Skal sies at det meste var oppoverbakke.

Forst gikk vi i 4 timer. Vi organiserte oss slik at vi gikk i 20 minutter og saa ventet paa at alle skulle bli samlet. For de som kanskje er litt i bedre form enn andre og liker litt fart og spenning kan dette hores litt kjedelig ut, men jeg sverger paa at ingenting er bedre enn de 5 ekstra minuttene du har til aa prove aa samle sammen lungene dine mens du venter paa andre.

Dessverre, som vi merket etterhvert,er ikke slik kjoring helt optimalt. Paa denne maten blir de raskeste mer uthvilt og enda raskere, mens de litt trege faar mindre pause og blir tregere.

Vel oppe i hoylandet skiftet kulturen enormt. De menneskene som lever er oppe er som skrevet, helt uavhengige av resten av Peru. De betaler ikke skatt eller noenting, men lever av det de selv klarer aa hoste inn. Vi hadde gjennom hele vandringen smaa barn som kom lopende opp til oss, mokkete i fjeset, kledd i fillete plagg og nesten uten sko paa bena. (Det var fra 15 grader til 5 grader i luften til tider, og aldeles ikke noe solparadis som i Lima, mange tusen meter lengre nede.)

Nick og Andrea er begge to nylig utdannede tannleger, og hadde med seg et dross med tannborster som de gav bort. Vi andre hadde med div. ting vi kjopte paa markedet for vi dro. Ballonger, kjeks eller smaa leker var mest vanlig.
Som takk fikk vi smorblide ansikter. Svaert spesiell opplevelse.

Etter 4 timers gaaing med utrolig utsikt, kort pust og et tog med lamaer foran oss som bar paa telt, soveposer, mat og diverse, stoppet vi ved et vann for aa ta lunsj. Stolen jeg satt paa var en campingstol av typen som ikke har rygg og som kan slaaes sammen, men jeg er helt sikker paa at den var laget av gull for det var den beste camping stolen noensinne.

Lunsj var et tre retters maaltid som alle ble ganske positivt overrasket over. Vi brukte en time paa lunsjcampen, slik at vi fikk samlet litt krefter og gikk deretter i 2 nye timer. Paa dette tidspunktet hadde det begynt aa regne kraftig, og veien gikk for det meste nedover. Det var en nogenlunde kjedelig opplevelse akkurat der og da, men i ettertid tenker jeg at det ikke var saa aller verst alikevel. Vi hadde uansett vaert veldig heldige med vaeret inntil da.


Paa fjellet i Peru har de ikke aarstider slik som vi har i Norge. De har regntid og torketid. Jeg var i Peru under regntiden, og ble anbefalt aa ta med meg minst 4 plastikkregnjakker kalt punjo, for aa ikke drukne helt bort.

Den var praktisk nok, og da vi endelig kom til campingplassen var sekken min saann ca. torr. Jeg var paa min side sokkvaat.


Vi hvilte litt og tok etterhvert fatt paa den 3-retters middagen som kokkecrew'et til Percy manet frem. De fleste maaltidene, inkludert frokosten gaar innenfor samme monster; Suppe, Kjott, Sott.

Etter middag tok vi alle en tidlig kveld kl. 20.00. Rimelig utslitt alle sammen.


Det var paa dette tidspunktet at jeg var uheldig nok til aa bli ganske ordentlig syk. Det inkluderer feber, oppkast, rennende nese, fenomenal hodepine og sovnloshet. De to neste dagene som hver inneholdt 8-10 timers gaaing i hoyt terreng var fulle av fine stunder, flotte opplevelser, nydelig utsikt osv, osv, og det er slik jeg kommer til aa huske det, men akkurat naar jeg var der skal det sies at det var heller grusomt.


"You look like a dead man walking there, mate. I can see the pain in your eyes. Take it easy." --


Det ble litt bedre paa slutten av dag 3 naar vi tok hestene fatt opp den siste skraaningen.

Vi kom oss frem til slutt, og vi fikk en veldig velfortjent belonning, som jeg skal beskrive senere naar jeg ikke har to engelske damer bak meg som snakker hoylytt om hvor lang tid de synes jeg bruker paa hotellets gratis internet.

E