Macchu Picchu
Uvisst hvor mange C'er som skal inn i det navnet.
I dag forlanget Guide-Percy at vi skulle opp tidlig. I begynnelsen var vi ikke helt fornoyde med aa bli dratt opp kl. 04.00 for aa gaa opp til selve byen, men i ettertid tenker jeg at det var veldig bra.
Veien fra det turisthullet vi bodde i og opp til byen av stein tok ca. 2 timer aa gaa. De forste minuttene var flatt og greit, men deretter var det 400 meter rett opp, og de meterene ble besteget paa trapper. Mang en kilo svette kom seg ut i friluft i lopet av denne gaaturen.
Som guiden vaar pent saa det: "If it dosen't pay rent, it has to go."
Naa var det fis han refererte til og ikke svette, men det passer inn her ogsaa.
Uansett var utsikten helt fantastisk og det var en god folelse aa endelig komme opp. Jeg tror ikke jeg hadde folt det paa samme maate om jeg hadde tatt bussen opp, som saa mange andre.
Naar vi alle var vel inne i byen hadde vi en to timers guidet tur av Percy som forklarte oss mye om historien til akkurat dette stedet, og inkaene generelt.
Macchu Picchu er faktisk navnet paa fjellet byen staar paa. Selve byen er det ingen som vet hva egentlig heter. Da spanjolene kom regnet inkaene med at ogsaa Macchu Picchu kom til aa bli rasert, siden byen ligger saapass naerme inka-hovedstaden, Cusco. (Ca. 8 dagsturer til fots.)
Dermed tok inkaene med seg rubbel og bit og forlot byen. Senere ble de selvsagt funnet og slaketet ned av spanjolene, men byen forble gjemt.
Selvsagt ble det enda fortalt om den. Byen ble vaerende i folkesnakk, og da oppdagere begynte aa "oppdage" Peru, var det "The lost cities of the Incas" de saa etter.
Dette er egentlig litt feil aa si, siden byene aldri var tapt. Lokalbefolkningen visste hele tiden hvor de var.
Da oppdageren med navn som jeg ikke husker kom til omraadet der turisthullet er naa, fant han en liten bygd. "Have you heard the rumors of the lost city of the incas", spor oppdageren.
"I don't know any lost city, but there is a Inca city up there." sier befolkningen og peker.
Slik oppdaget altsaa den kjente oppdageren Macchu Picchu.
Etter turen bestemte jeg, Nick, Andrea og Emily oss for aa ta turen opp til Wayna Picchu og se paa utsikten derifra. Det er et veldig kjent bilde av Macchu Picchu med et hoyt fjell i bakgrunnen, like bortenfor byen. - Det er Wayna Picchu.
Ingen av oss smaa backpackere hadde vann igjen, og ikke visste vi hvor langt det kom til aa vaere, men vi bestemte oss for at det var en god ide aa gaa alikevel.
Stor suksess. Veldig mye morro. Fine bilder og fantastisk utsikt.
Vi maatte ta i bruk baade klatring, rapellering og cavediving for aa naa toppen, men vi var alle enige om at det var vel verdt det. Til sammen brukte vi omtrent 3 timer opp og ned, pluss utsikt.
Paa veien ut av Macchu Picchu stotte vi paa den store strommen av turister som tar turen opp etter aa ha sovet litt lenge og spist en god frokost. Jeg er veldig glad for at vi ikke var der samtidig med dem. Regne begynte det ogsaa aa gjore.
De har faktisk dressert opp lamaer til ikke aa bite og til aa gaa rundt slik at turister kan ta bilde med lama paa Macchu Picchu. Etter aa ha sett ville lamaflokker paa hoylandet ble det litt droyt, men folk var visst fornoyde.
Vel nede igjen kjopte vi en burger, og tok straka veien tog og buss til Cusco.
Jeg likte Cusco'en vi hadde for. Med rolige gater og faa mennesker.
I dag var alt annerledes. Hele byen hadde faatt nytt liv. Masse folk, masse lys.
Vi dro paa en restaurant anbefalt er Percy. Der fikk vi endelig smake paa hamster. Alltid hatt lyst til det. Ganske spesielt, men ogsaa ganske godt. Smaker som kylling med BBQ saus.
Jeg har naa offisielt spist en halv hamster.
Vi sa hadet til Randall, Josie og Boem. Haaper jeg ser dem igjen i Australia!
Dagen etter, 07.02.09, var planen fridag i Cusco. - Det var deilig det.
Jeg stod opp kl. 07 og tok meg en tur i byen. Fikk kjopt noen postkort og brukte et par timer paa internetkafe. Kjopte meg buger og caps og sov et par timer paa hotellrommet.
Begynner nesten aa se levende ut. :-)
Paa kvelden motte jeg de andre for aa spise middag. Vi forelsket oss litt i stedet vi var paa i gaar, saa vi gikk dit igjen. Uten hamster denne ganger.
Drinker paa taket med flott utsikt og god mat nedenunder. Vi fikk alle utvekslet kontaktinformasjon, og enige om aa sende bilder osv. naar vi hadde sjansen.
Etter middag bestemte jeg, Nick, Andrea og Emily oss for aa dra ut til en klubb. Bare for aa prove aa dra ut litt i Peru. Det var omtrent som i Norge. Masse lys og musikken gikk i alt fra Grease-soundtrack til trancemusikk.
Vi fant oss et bord med sitteplasser, og siden det ikke er en saa veldig god ide aa laa ting ligge, gikk Andrea og Emily for aa danse mens jeg og Nick passet bordet. Nick var ikke saa veldig happy for at Andrea gikk for aa danse uten ham, men etter litt frem og tilbake fikk jentene gaa og Nick sier "Well, you girls just go, but I'm warning you. When you get back, it's going to be crawling with chicks here, 'cause me and Eirik, we're just so good looking."
Andrea har et "Yeah, right" i blikket og de to jentene gaar. Et par minutter senere kommer det tre jenter fra Chile og bare spor om de kan sette seg. Alle tre var godt over middels pene og Andrea maapet ganske bra naar hun kom tilbake.
"We totally won that battle, mate."
Ved 02-tiden sa vi hadet bra til Andrea og Nick. Jeg regner med aa se dem igjen i Sidney!
Morgenen etterpaa tok vi alle farvel med Emily ogsaa. Hun skal jeg mote i Melbourne!
Neste stop for meg, Ben, Noelle, Charlotte og Simon er Amazonas!
E
(I det siste har jeg hatt litt daarlig tilgang paa internet, saa jeg faller etter. Vent til jeg er paa et sivilisert sted saa faar jeg hentet meg inn litt. Til informasjon er jeg akkurat naa i Namibia paa vestkysten av Afrika, og for 3 timer siden hoppet jeg fallskjerm fra 4000 meters hoyde!)
mandag 23. februar 2009
torsdag 12. februar 2009
Peru! - Part III
Dagen etter Lares Trek
Etter det som foltes ut som, og ogsaa var veldig mange timer med gaaing, kom vi faktisk omsider frem til bussen som skulle ta oss ned til sivilisasjonen og en varm dusj. Aldri for har jeg vaert saa glad for aa sette meg selv i livsfare i en buss, men jeg tror alle folte det likedan.
Bussen kjorte som sitt vanlige selv helt ned til en by som ligger like nedenfor Macchu Picchu. Dette var, som man kanskje kan forvente, et realt turisthull.
Alle gatene var fylt med diverse souvernirbutikker, og "Resturant Pizzeria dos Incas! - Pizza, slik Inkaene spiste den!" 'er.
Jeg liker ikke slike steder, men akkurat naa kunne jeg flyttet inn i et hundehus, saa lenge det hadde vegger og en dusj.
Veggene og dusjen fikk jeg isteden ved et helt alright hotell midt i byen. Etter ikke mer enn 15 minutter paa hotellet mottes gjengen igjen, nede i resepsjonen og gikk i samlet flott opp mot Macchu Picchu omradets naturlige varme kilder. Aa ja!
Her snakket vi 32 grader i vannet og servering ved bassenget. Realt turist dette ogsaa selvfolgelig, men det var vann og det var varmt og det var herlig.
Etter et par av de beste timene i mitt liv gikk vi tilbake til hotellet, skiftet og gjorde oss klare til aa dra ut for aa spise. Kl. var 8:45 da vi gikk ut.
Kl. 9:00 blir hele byen morklagt, og vi blir vist opp i en bakgate av en kar med lommelykt, folyte og politiuniform. - Hele byen ovde paa standar prosedyre ved et jordskred. Vi hadde en del morro med det.
Etterhvert, naar det ikke var tegn til at lysene skulle paa igjen, gikk jeg og Nick for aa finne en restaurant i morket. Vi ropte litt og fant Josey og Randall paa en meksikansk restaurant, saa vi samlet troppene der. Skulle visst vaere veldig bra.
Vi fikk bestilt. Alpaca fagitas, for min del. Alpaca er en slags Lama, bare mindre og med ufattelig godt kjott.
1. Det tok lange tider aa faa maten.
2. Jeg fikk ikke drikka mi for etter maten.
3. Jeg fikk ikke alt jeg bestilte.
Maten var forsaavidt god, men hele elendigheten fikk seg en topp da Emily fant en spiker i fagitasen sin.
Ben tente paa alle pluggene.
"No way we're paying for this. That's a fucking nail!"
Restauranteieren provde faktisk aa forklare hvor spikren kom fra. Som om det hadde spilt noen rolle. Ben, Noelle og Emily forlot restauranten umiddelbart uten aa betale.
Vi andre spiste Noelle's Nachos, og bad om regning for bare halvparten av det vi spiste. Det fikk vi ogsaa. :-)
Jeg var endelig i en ordentlig seng kl. 23.00 og fikk ogsaa endelig sove.
E
(Ja, dette gaar litt i biter. Det er fordi det er saa mye aa fortelle, og fordi jeg ikke har evig tilgang til internet. Dermed detter det ogsaa litt etter. Jeg sitter naa paa flyplassen i San Paulo og er ganske forkjolet, og venter paa flyet mitt som gaar om 9 timer (!). Kunne kanskje skrevet mer, men Visa-kort er tabu her i Brasil, og jeg har bare et visst antall US dollars som jeg kan bruke.)
Etter det som foltes ut som, og ogsaa var veldig mange timer med gaaing, kom vi faktisk omsider frem til bussen som skulle ta oss ned til sivilisasjonen og en varm dusj. Aldri for har jeg vaert saa glad for aa sette meg selv i livsfare i en buss, men jeg tror alle folte det likedan.
Bussen kjorte som sitt vanlige selv helt ned til en by som ligger like nedenfor Macchu Picchu. Dette var, som man kanskje kan forvente, et realt turisthull.
Alle gatene var fylt med diverse souvernirbutikker, og "Resturant Pizzeria dos Incas! - Pizza, slik Inkaene spiste den!" 'er.
Jeg liker ikke slike steder, men akkurat naa kunne jeg flyttet inn i et hundehus, saa lenge det hadde vegger og en dusj.
Veggene og dusjen fikk jeg isteden ved et helt alright hotell midt i byen. Etter ikke mer enn 15 minutter paa hotellet mottes gjengen igjen, nede i resepsjonen og gikk i samlet flott opp mot Macchu Picchu omradets naturlige varme kilder. Aa ja!
Her snakket vi 32 grader i vannet og servering ved bassenget. Realt turist dette ogsaa selvfolgelig, men det var vann og det var varmt og det var herlig.
Etter et par av de beste timene i mitt liv gikk vi tilbake til hotellet, skiftet og gjorde oss klare til aa dra ut for aa spise. Kl. var 8:45 da vi gikk ut.
Kl. 9:00 blir hele byen morklagt, og vi blir vist opp i en bakgate av en kar med lommelykt, folyte og politiuniform. - Hele byen ovde paa standar prosedyre ved et jordskred. Vi hadde en del morro med det.
Etterhvert, naar det ikke var tegn til at lysene skulle paa igjen, gikk jeg og Nick for aa finne en restaurant i morket. Vi ropte litt og fant Josey og Randall paa en meksikansk restaurant, saa vi samlet troppene der. Skulle visst vaere veldig bra.
Vi fikk bestilt. Alpaca fagitas, for min del. Alpaca er en slags Lama, bare mindre og med ufattelig godt kjott.
1. Det tok lange tider aa faa maten.
2. Jeg fikk ikke drikka mi for etter maten.
3. Jeg fikk ikke alt jeg bestilte.
Maten var forsaavidt god, men hele elendigheten fikk seg en topp da Emily fant en spiker i fagitasen sin.
Ben tente paa alle pluggene.
"No way we're paying for this. That's a fucking nail!"
Restauranteieren provde faktisk aa forklare hvor spikren kom fra. Som om det hadde spilt noen rolle. Ben, Noelle og Emily forlot restauranten umiddelbart uten aa betale.
Vi andre spiste Noelle's Nachos, og bad om regning for bare halvparten av det vi spiste. Det fikk vi ogsaa. :-)
Jeg var endelig i en ordentlig seng kl. 23.00 og fikk ogsaa endelig sove.
E
(Ja, dette gaar litt i biter. Det er fordi det er saa mye aa fortelle, og fordi jeg ikke har evig tilgang til internet. Dermed detter det ogsaa litt etter. Jeg sitter naa paa flyplassen i San Paulo og er ganske forkjolet, og venter paa flyet mitt som gaar om 9 timer (!). Kunne kanskje skrevet mer, men Visa-kort er tabu her i Brasil, og jeg har bare et visst antall US dollars som jeg kan bruke.)
onsdag 11. februar 2009
Peru! - Part II
Lares Trek
Vi stod opp tidlig denne morgenen og hastet inn i bussen. Med oss har vi faatt 3 nye folgesvenner. Josey, Randall og Boem.
Bussen kjorer i 50 minutter, fremdeles paa livsfarlige landeveier.
Det jeg skilder som en livsfarlig landevei er en smal vei som du kanskje hadde revurdert aa kjore bilen din paa. Til hoyre er det en veldig hard fjellvegg, og til venstre er det et svaert utilgivelig stort fall for en elv. Se div. Donald Duck historier for bilder som likner saann ca.
En livsfarlig landevei kan ogsaa vaere en svaert trang vei med skarpe steiner og grener stikkendes ut overalt. Bikkjer som loper over veien og unger som loper etter bikkjene.
Anyways, 50 minutter saa var vi fremme foran to store fjell, med en liten dal i mellom seg. Avspranget laa paa ca. 4000 meter, og til tross for trappene dagen for var det svaert faa av oss som ikke ble overrasket over aa vaere helt utslitt etter 5 minutters gaaing. Skal sies at det meste var oppoverbakke.
Forst gikk vi i 4 timer. Vi organiserte oss slik at vi gikk i 20 minutter og saa ventet paa at alle skulle bli samlet. For de som kanskje er litt i bedre form enn andre og liker litt fart og spenning kan dette hores litt kjedelig ut, men jeg sverger paa at ingenting er bedre enn de 5 ekstra minuttene du har til aa prove aa samle sammen lungene dine mens du venter paa andre.
Dessverre, som vi merket etterhvert,er ikke slik kjoring helt optimalt. Paa denne maten blir de raskeste mer uthvilt og enda raskere, mens de litt trege faar mindre pause og blir tregere.
Vel oppe i hoylandet skiftet kulturen enormt. De menneskene som lever er oppe er som skrevet, helt uavhengige av resten av Peru. De betaler ikke skatt eller noenting, men lever av det de selv klarer aa hoste inn. Vi hadde gjennom hele vandringen smaa barn som kom lopende opp til oss, mokkete i fjeset, kledd i fillete plagg og nesten uten sko paa bena. (Det var fra 15 grader til 5 grader i luften til tider, og aldeles ikke noe solparadis som i Lima, mange tusen meter lengre nede.)
Nick og Andrea er begge to nylig utdannede tannleger, og hadde med seg et dross med tannborster som de gav bort. Vi andre hadde med div. ting vi kjopte paa markedet for vi dro. Ballonger, kjeks eller smaa leker var mest vanlig.
Som takk fikk vi smorblide ansikter. Svaert spesiell opplevelse.
Lunsj var et tre retters maaltid som alle ble ganske positivt overrasket over. Vi brukte en time paa lunsjcampen, slik at vi fikk samlet litt krefter og gikk deretter i 2 nye timer. Paa dette tidspunktet hadde det begynt aa regne kraftig, og veien gikk for det meste nedover. Det var en nogenlunde kjedelig opplevelse akkurat der og da, men i ettertid tenker jeg at det ikke var saa aller verst alikevel. Vi hadde uansett vaert veldig heldige med vaeret inntil da.
Paa fjellet i Peru har de ikke aarstider slik som vi har i Norge. De har regntid og torketid. Jeg var i Peru under regntiden, og ble anbefalt aa ta med meg minst 4 plastikkregnjakker kalt punjo, for aa ikke drukne helt bort.
Den var praktisk nok, og da vi endelig kom til campingplassen var sekken min saann ca. torr. Jeg var paa min side sokkvaat.
Vi hvilte litt og tok etterhvert fatt paa den 3-retters middagen som kokkecrew'et til Percy manet frem. De fleste maaltidene, inkludert frokosten gaar innenfor samme monster; Suppe, Kjott, Sott.
Etter middag tok vi alle en tidlig kveld kl. 20.00. Rimelig utslitt alle sammen.
Det var paa dette tidspunktet at jeg var uheldig nok til aa bli ganske ordentlig syk. Det inkluderer feber, oppkast, rennende nese, fenomenal hodepine og sovnloshet. De to neste dagene som hver inneholdt 8-10 timers gaaing i hoyt terreng var fulle av fine stunder, flotte opplevelser, nydelig utsikt osv, osv, og det er slik jeg kommer til aa huske det, men akkurat naar jeg var der skal det sies at det var heller grusomt.
"You look like a dead man walking there, mate. I can see the pain in your eyes. Take it easy." --
Det ble litt bedre paa slutten av dag 3 naar vi tok hestene fatt opp den siste skraaningen.
Vi kom oss frem til slutt, og vi fikk en veldig velfortjent belonning, som jeg skal beskrive senere naar jeg ikke har to engelske damer bak meg som snakker hoylytt om hvor lang tid de synes jeg bruker paa hotellets gratis internet.
E
Vi stod opp tidlig denne morgenen og hastet inn i bussen. Med oss har vi faatt 3 nye folgesvenner. Josey, Randall og Boem.
Bussen kjorer i 50 minutter, fremdeles paa livsfarlige landeveier.
Det jeg skilder som en livsfarlig landevei er en smal vei som du kanskje hadde revurdert aa kjore bilen din paa. Til hoyre er det en veldig hard fjellvegg, og til venstre er det et svaert utilgivelig stort fall for en elv. Se div. Donald Duck historier for bilder som likner saann ca.
En livsfarlig landevei kan ogsaa vaere en svaert trang vei med skarpe steiner og grener stikkendes ut overalt. Bikkjer som loper over veien og unger som loper etter bikkjene.
Anyways, 50 minutter saa var vi fremme foran to store fjell, med en liten dal i mellom seg. Avspranget laa paa ca. 4000 meter, og til tross for trappene dagen for var det svaert faa av oss som ikke ble overrasket over aa vaere helt utslitt etter 5 minutters gaaing. Skal sies at det meste var oppoverbakke.
Forst gikk vi i 4 timer. Vi organiserte oss slik at vi gikk i 20 minutter og saa ventet paa at alle skulle bli samlet. For de som kanskje er litt i bedre form enn andre og liker litt fart og spenning kan dette hores litt kjedelig ut, men jeg sverger paa at ingenting er bedre enn de 5 ekstra minuttene du har til aa prove aa samle sammen lungene dine mens du venter paa andre.
Dessverre, som vi merket etterhvert,er ikke slik kjoring helt optimalt. Paa denne maten blir de raskeste mer uthvilt og enda raskere, mens de litt trege faar mindre pause og blir tregere.
Vel oppe i hoylandet skiftet kulturen enormt. De menneskene som lever er oppe er som skrevet, helt uavhengige av resten av Peru. De betaler ikke skatt eller noenting, men lever av det de selv klarer aa hoste inn. Vi hadde gjennom hele vandringen smaa barn som kom lopende opp til oss, mokkete i fjeset, kledd i fillete plagg og nesten uten sko paa bena. (Det var fra 15 grader til 5 grader i luften til tider, og aldeles ikke noe solparadis som i Lima, mange tusen meter lengre nede.)
Nick og Andrea er begge to nylig utdannede tannleger, og hadde med seg et dross med tannborster som de gav bort. Vi andre hadde med div. ting vi kjopte paa markedet for vi dro. Ballonger, kjeks eller smaa leker var mest vanlig.
Som takk fikk vi smorblide ansikter. Svaert spesiell opplevelse.
Lunsj var et tre retters maaltid som alle ble ganske positivt overrasket over. Vi brukte en time paa lunsjcampen, slik at vi fikk samlet litt krefter og gikk deretter i 2 nye timer. Paa dette tidspunktet hadde det begynt aa regne kraftig, og veien gikk for det meste nedover. Det var en nogenlunde kjedelig opplevelse akkurat der og da, men i ettertid tenker jeg at det ikke var saa aller verst alikevel. Vi hadde uansett vaert veldig heldige med vaeret inntil da.
Paa fjellet i Peru har de ikke aarstider slik som vi har i Norge. De har regntid og torketid. Jeg var i Peru under regntiden, og ble anbefalt aa ta med meg minst 4 plastikkregnjakker kalt punjo, for aa ikke drukne helt bort.
Den var praktisk nok, og da vi endelig kom til campingplassen var sekken min saann ca. torr. Jeg var paa min side sokkvaat.
Vi hvilte litt og tok etterhvert fatt paa den 3-retters middagen som kokkecrew'et til Percy manet frem. De fleste maaltidene, inkludert frokosten gaar innenfor samme monster; Suppe, Kjott, Sott.
Etter middag tok vi alle en tidlig kveld kl. 20.00. Rimelig utslitt alle sammen.
Det var paa dette tidspunktet at jeg var uheldig nok til aa bli ganske ordentlig syk. Det inkluderer feber, oppkast, rennende nese, fenomenal hodepine og sovnloshet. De to neste dagene som hver inneholdt 8-10 timers gaaing i hoyt terreng var fulle av fine stunder, flotte opplevelser, nydelig utsikt osv, osv, og det er slik jeg kommer til aa huske det, men akkurat naar jeg var der skal det sies at det var heller grusomt.
"You look like a dead man walking there, mate. I can see the pain in your eyes. Take it easy." --
Det ble litt bedre paa slutten av dag 3 naar vi tok hestene fatt opp den siste skraaningen.
Vi kom oss frem til slutt, og vi fikk en veldig velfortjent belonning, som jeg skal beskrive senere naar jeg ikke har to engelske damer bak meg som snakker hoylytt om hvor lang tid de synes jeg bruker paa hotellets gratis internet.
E
fredag 6. februar 2009
Peru! - Part I
Reisen til Peru fra USA gikk via Costa Rica.
Ufattelig deilig aa kunne kle av seg bare littegrann etter flere kalde dager i baade Island og NY.
Costa Rica var vel og bra, men Lima var bedre. Jeg landet til solskinn og 30 grader.
For jeg rakk aa lure paa hvordan jeg skulle finne hotellet ble jeg plukket opp av en kar fra G.A.P, som kjorte meg i rasende fart direkte til motestedet. Trafikkregler er ikke saa farlig i Peru heller.
Jeg motte forste del av gruppa mi paa hotellet i Lima. Helt genial gjeng alle sammen. Vi er etterhvert blitt godt sveiset sammen, og vi har tatt vare paa hverandre gjennom hele turen.
Den forste kvelden gikk vi ut for aa spise sammen. Da var enda ikke hele gruppa samlet, men vi dannet en fin kjerne. Det var Nick og Andrea, et kjaerestepar fra Australia. Emily, ogsaa fra Australia, og til slutt Simon og Charlotte. Et kjaerestepar fra England.
Etter en hyggelig kveld (der vi helt urelatert med "hyggelig", saa en kar ble kjort ned paa moped, men reiste seg opp igjen og var tydeligvis i grei form.) sloknet jeg lett i senga paa hotellet. Eget rom med dobbeltseng og bad.
Dag 2 vaaknet jeg kl. 8, og gikk ned for frokost etter aa ha pakket sakene mine slik at jeg kan overleve baade varme Lima og kalde Cusco. Etter frokost motte vi to nye gruppemedlemmer.
Noelle og Benjamin. Ektemann og hustru i 20 aarene. (Samtlige av gruppa er forresten i aldersgruppa 24-32. De tror enda ikke at jeg er 19.)
Vi kom oss samlet paa flyet til Cusco og ble plukket opp av en buss og kjort til hotellet med en gang. Igjen faar jeg eget rom med dobbeltseng og bad, men i dette tilfellet faar jeg ogsaa en takterrasse med utsikt over hele Cusco. Veldig bra.
Vi gikk oss en tur rundt i byen. Jeg og Andrea fant ut at vi var sultne og fikk kjopt 4 hamburgere, lokringer og 4 brus til 60 kr.
Vel tilbake paa hotellet motte vi guiden vaar, Percy. Han virket alright nok, bortsett fra at han var veldig klar paa at det er vanlig og gi tips til guiden og hans medhjelpere. Han foreslo ogsaa at vi kjopte masse kjeks og smaa leker, slik at vi kunne dele ut til barna vi kom til aa mote paa fjellet. De var veldig vante med aa faa ting av turister.
Vi gikk ut for aa spise igjen i samlet tropp. Jeg drakk tidenes beste limonade.
Pakket til turen dagen etterpaa, og laa meg tidlig.
02.02.09 begynte vaar forste opplevelsestur i Peru.
Vi stod opp kl. 7, spiste frokost og kastet oss paa bussen som kjorte 50 min i stor fart i farlige svinger. Til slutt endte vi opp paa et lokalt lite marked der ca. 20 gamle damer solgte haandlagde luer, skjerf, vesker og alt mellom himmel og jord. Kjopte meg en veldig Peru'isk lue som jeg aldri skal bruke.
Deretter kjorte vi til en fjelltopp og fikk sett noen inkaruiner. Vi laerte veldig mye om kulturen og maaten de bygget paa. Ganske interessant.
Anbefalt lesning skal visst vaere Celestine Prophecy.
Naar man ser et fjell i Peru ser man gjerne mange striper. I mer moderene tid er disse for aa jevne ut terrenget litt, slik at man kan plante poteter der. Fjellene i Peru er for det meste svaert bratte, og dalene er i stor grad V-daler med en elv i bunn. Siden befolkningen bor ved elven er det nodvendig aa plante potetene oppe i skraaningene.
I gamle dager var det annerledes. Naar Inkaene bygget visste de at den beste jorden var den som var lengst nede ved elvene. inkasamfunnet var totalt avhengig av gode avlinger for aa skaffe seg mat. Derfor sparte de de omraadene til jordbruk, og bosatte seg heller oppe i fjellene.
Paa denne maaten kunne de faa den beste avlingen, samtidig som de fikk dyrket gudene sine naermere himmelen. Det var aldri meningen, men da spanjolene kom fungerte det ogsaa veldig bra som forsvarsverk.
Stripene som ble bygget av Inkaene var altsaa ikke der for aa jevne ut bakken. De var der for aa holde fjellet sammen. De visste at om det kom et steinskred ovenifra, saa ville det skape stor skade. Derfor bygget de murer, eller terrasser, paa en saann maate at eventuelle store steiner som kunne ha falt ned blir en del av muren. Ideen var aa gjore hele fjellet til én enhet, og dermed mer motstandsdyktig mot f.eks jordskjelv eller steinskred.
Inkaene tenkte hele tiden paa naturkreftene naar de bygget. Etter at Cusco som var hovedstaden for Inka imperiet ble overtatt av spanjolene, og spanjolene fylte byen med sine egne bygninger ble Cusco truffet av et jordskjelv. Bare inkabygningene stod igjen oppreist naar skjelvet var over.
(Litt historie bare som det er greit for meg ogsaa a skrive ned slik at jeg ikke glemmer det jeg heller.)
Etter en veldig bra lunsj kjorte vi videre til flere ruiner. Disse laa mye hoyere. Omtrent 4000 meter over havet.
Trapper er veldig slitsomt 4000 meter over havet. Og Inkaene bygde som sagt for det meste paa toppen av svaert bratte fjell. Vi fant oss et hotell og tok en tidlig kveld.
Dagen etter begynte vi paa Lares Trek som er en 3 dagers gaatur gjennom fjellene paa over 4200 meters hoyde, langt ifra all sivilisasjon. De eneste menneskene vi motte der var befolkning som faktisk bodde i smaa steinhytter der oppe, og levde for det meste av hva de klarte aa hoste inn selv eller bytte til seg fra naboer.
Det er flere samfunn oppe i fjellene i Peru, som er helt uavhengige av resten av verden. De betaler ikke skatt, og har ingen annen kontakt med resten av verdenen enn turister som meg selv, naar vi passerer, en gang i maaneden.
Mer om det senere.
Haaper alle har det bra!
E
Ufattelig deilig aa kunne kle av seg bare littegrann etter flere kalde dager i baade Island og NY.
Costa Rica var vel og bra, men Lima var bedre. Jeg landet til solskinn og 30 grader.
For jeg rakk aa lure paa hvordan jeg skulle finne hotellet ble jeg plukket opp av en kar fra G.A.P, som kjorte meg i rasende fart direkte til motestedet. Trafikkregler er ikke saa farlig i Peru heller.
Jeg motte forste del av gruppa mi paa hotellet i Lima. Helt genial gjeng alle sammen. Vi er etterhvert blitt godt sveiset sammen, og vi har tatt vare paa hverandre gjennom hele turen.
Den forste kvelden gikk vi ut for aa spise sammen. Da var enda ikke hele gruppa samlet, men vi dannet en fin kjerne. Det var Nick og Andrea, et kjaerestepar fra Australia. Emily, ogsaa fra Australia, og til slutt Simon og Charlotte. Et kjaerestepar fra England.
Etter en hyggelig kveld (der vi helt urelatert med "hyggelig", saa en kar ble kjort ned paa moped, men reiste seg opp igjen og var tydeligvis i grei form.) sloknet jeg lett i senga paa hotellet. Eget rom med dobbeltseng og bad.
Dag 2 vaaknet jeg kl. 8, og gikk ned for frokost etter aa ha pakket sakene mine slik at jeg kan overleve baade varme Lima og kalde Cusco. Etter frokost motte vi to nye gruppemedlemmer.
Noelle og Benjamin. Ektemann og hustru i 20 aarene. (Samtlige av gruppa er forresten i aldersgruppa 24-32. De tror enda ikke at jeg er 19.)
Vi kom oss samlet paa flyet til Cusco og ble plukket opp av en buss og kjort til hotellet med en gang. Igjen faar jeg eget rom med dobbeltseng og bad, men i dette tilfellet faar jeg ogsaa en takterrasse med utsikt over hele Cusco. Veldig bra.
Vi gikk oss en tur rundt i byen. Jeg og Andrea fant ut at vi var sultne og fikk kjopt 4 hamburgere, lokringer og 4 brus til 60 kr.
Vel tilbake paa hotellet motte vi guiden vaar, Percy. Han virket alright nok, bortsett fra at han var veldig klar paa at det er vanlig og gi tips til guiden og hans medhjelpere. Han foreslo ogsaa at vi kjopte masse kjeks og smaa leker, slik at vi kunne dele ut til barna vi kom til aa mote paa fjellet. De var veldig vante med aa faa ting av turister.
Vi gikk ut for aa spise igjen i samlet tropp. Jeg drakk tidenes beste limonade.
Pakket til turen dagen etterpaa, og laa meg tidlig.
02.02.09 begynte vaar forste opplevelsestur i Peru.
Vi stod opp kl. 7, spiste frokost og kastet oss paa bussen som kjorte 50 min i stor fart i farlige svinger. Til slutt endte vi opp paa et lokalt lite marked der ca. 20 gamle damer solgte haandlagde luer, skjerf, vesker og alt mellom himmel og jord. Kjopte meg en veldig Peru'isk lue som jeg aldri skal bruke.
Deretter kjorte vi til en fjelltopp og fikk sett noen inkaruiner. Vi laerte veldig mye om kulturen og maaten de bygget paa. Ganske interessant.
Anbefalt lesning skal visst vaere Celestine Prophecy.
Naar man ser et fjell i Peru ser man gjerne mange striper. I mer moderene tid er disse for aa jevne ut terrenget litt, slik at man kan plante poteter der. Fjellene i Peru er for det meste svaert bratte, og dalene er i stor grad V-daler med en elv i bunn. Siden befolkningen bor ved elven er det nodvendig aa plante potetene oppe i skraaningene.
I gamle dager var det annerledes. Naar Inkaene bygget visste de at den beste jorden var den som var lengst nede ved elvene. inkasamfunnet var totalt avhengig av gode avlinger for aa skaffe seg mat. Derfor sparte de de omraadene til jordbruk, og bosatte seg heller oppe i fjellene.
Paa denne maaten kunne de faa den beste avlingen, samtidig som de fikk dyrket gudene sine naermere himmelen. Det var aldri meningen, men da spanjolene kom fungerte det ogsaa veldig bra som forsvarsverk.
Stripene som ble bygget av Inkaene var altsaa ikke der for aa jevne ut bakken. De var der for aa holde fjellet sammen. De visste at om det kom et steinskred ovenifra, saa ville det skape stor skade. Derfor bygget de murer, eller terrasser, paa en saann maate at eventuelle store steiner som kunne ha falt ned blir en del av muren. Ideen var aa gjore hele fjellet til én enhet, og dermed mer motstandsdyktig mot f.eks jordskjelv eller steinskred.
Inkaene tenkte hele tiden paa naturkreftene naar de bygget. Etter at Cusco som var hovedstaden for Inka imperiet ble overtatt av spanjolene, og spanjolene fylte byen med sine egne bygninger ble Cusco truffet av et jordskjelv. Bare inkabygningene stod igjen oppreist naar skjelvet var over.
(Litt historie bare som det er greit for meg ogsaa a skrive ned slik at jeg ikke glemmer det jeg heller.)
Etter en veldig bra lunsj kjorte vi videre til flere ruiner. Disse laa mye hoyere. Omtrent 4000 meter over havet.
Trapper er veldig slitsomt 4000 meter over havet. Og Inkaene bygde som sagt for det meste paa toppen av svaert bratte fjell. Vi fant oss et hotell og tok en tidlig kveld.
Dagen etter begynte vi paa Lares Trek som er en 3 dagers gaatur gjennom fjellene paa over 4200 meters hoyde, langt ifra all sivilisasjon. De eneste menneskene vi motte der var befolkning som faktisk bodde i smaa steinhytter der oppe, og levde for det meste av hva de klarte aa hoste inn selv eller bytte til seg fra naboer.
Det er flere samfunn oppe i fjellene i Peru, som er helt uavhengige av resten av verden. De betaler ikke skatt, og har ingen annen kontakt med resten av verdenen enn turister som meg selv, naar vi passerer, en gang i maaneden.
Mer om det senere.
Haaper alle har det bra!
E
Abonner på:
Innlegg (Atom)